Høyre og Frp har de siste fire årene sørget for at fedre tar ut mindre permisjon, at barnehagekøene vokser, og at flere innvandrerkvinner velger kontantstøtte fremfor å prøve å få seg jobb. De har laget en arbeidsmiljølov som gjør det vanskeligere for mange, særlig i kvinneyrkene, å kombinere arbeidsliv med familieliv, og de har kuttet i tiltak mot deltidsarbeid.
I løpet av våren vil Høyre og Frp avvikle likestillingsloven og splitte opp Likestillings- og diskrimineringsombudet – stikk i strid med rådene fra alle som bryr seg om likestilling.
Regjeringsmakten brukes ellers på lite annet enn å heie, oppfordre og coache: Statsministeren sier at kvinner må ta lederjobber selv om de ikke har «hundre prosent kontroll på det de skal gjøre»; likestillingsministeren kutter fedrekvoten, men oppfordrer samtidig arbeidsgivere til å legge til rette for at fedre kan ta ut mest mulig permisjon; kultur- og kirkeministeren mener mentorordninger og holdningskampanjer er svaret på hvordan vi skal få opp den nesten ikke-eksisterende kvinneandelen i styrene i moskeene. De er alle politikere, men vil ikke bruke politikk for å øke likestillingen.
Det vil Arbeiderpartiet. Vi vil videre og går til valg på å føre en aktiv likestillingspolitikk på alle områder. For familiene skal vi legge til rette for at begge foreldre kan få være både omsorgspersoner og yrkesaktive – med gode og tilgjengelige barnehager, lang fedrekvote og et arbeidsliv med trygge jobber.
Kjønnspoeng og stipender skal få flere til å velge utradisjonelt, og i arbeidslivet skal vi jobbe for en heltidskultur, slik at kvinner ikke blir lønns- og pensjonstapere. Glasstaket som hindrer kvinner i å nå toppen av næringslivet, skal bort ved å stille krav om at kvinner prioriteres, og glassveggene som begrenser livene til mange innvandrerjenter, skal bort med kraftfulle handlingsplaner.
Og hele veien skal dyktige mennesker i sterke fagmiljøer hos likestillingsombud, -nemnd, -sentre og -organisasjoner sørge for at det ikke blir for stor avstand mellom det vi politikere bestemmer, og det folk opplever av reelle rettigheter og muligheter i livene sine.
For all erfaring viser at likestilling ikke kommer av seg sjøl. At vi har like rettigheter, betyr ikke at vi har like muligheter i praksis. Derfor blir det for enkelt å konkludere med at det er hos kvinnene feilen ligger for at toppen av næringslivet er dominert av menn; at det er lite fleksible arbeidsgivere som har skylden for at fedre er mindre hjemme med barna sine; at det er mangel på kursing som gjør at kvinnene ikke er med i styrene i moskeene.
Arbeiderpartiet vil i regjering for å bruke posisjonen til mer enn å heie. Politikk virker. Derfor bør vi ha en regjering som er villig til å bruke politikk.