Ville du latt barna dine bade i vannet hvis det ble pumpet ut gift 500 meter unna? Nettopp! Ikke jeg heller.

8. mars ble det klart at Nærings- og fiskeridepartementet innfører regler som innebærer forbud mot tømming av vann tilsatt legemidler mot lakselus fra brønnbåt og i nærheten av reke- og gytefelt. Et slikt forbud hilses normalt hjertelig velkommen. I dette tilfellet er det imidlertid et meget stort «men».

Lakselusa har blitt resistente mot legemidler, og hver femte laks dør før den kommer i produksjon, ifølge NRK. I tillegg florerer det av andre sykdommer som infeksiøs lakseanemi (ILA) og virussykdommen pankreas (PD). Når man attpåtil vet at villaksbestanden er nedadgående, skjønner man at det totale bildet ikke blir særlig lyst.

Skjalg Fjellheim poengterte i en kommentar i Nordlys 7. mars hvorfor de kritiske spørsmålene rundt næringa likevel er så uendelig få: «Laksen blir omtalt som den nye oljen. Laksen fra det norske havet skal brødfø verden. Statsminister Erna Solberg har omtalt laksen som Norges IKEA. Det snakkes med jevne mellomrom om en dobling av produksjonen i løpet av få år.»

Oppdrettsnæringa setter enorme midler inn på å få bukt med lakselusa, og brukte i fjor fem milliarder kroner på leppefisk, kjemikalier og medikamenter. De vet at hvis de ikke får gjort noe med problemet, får ikke næringen vokst.

En ytterligere utfordring ble løftet fram 10. november 2016 i NRK Brennpunkt-programmet «Lakseeventyret» – rekebestanden langs kysten går kraftig tilbake, mye takket være at lakselusmedisinen også tar knekken på rekene. Det er dette som har drevet fram forbudet som ble lagt fram denne uka. Hestekuren som da er ment å berolige dem som er bekymret for skalldyr i norske fjorder er imidlertid neppe egnet til trampeklapp og stormende jubel.

«Tømming skal foregå minst 500 meter fra feltene. Departementet vil be Fiskeridirektoratet, i samarbeid Mattilsynet og Miljødirektoratet, lage veiledningsmateriale til denne bestemmelsen. Både forbudssonene og veiledningsmateriellet må oppdateres etter hvert som kunnskapsgrunnlaget utvides», heter det i meldingen fra Nærings- og fiskeridepartementet.

Problemet er mer nærliggende enn vi tror – selv på Kvaløya har det blitt observert en mengde døde reker, som Havforskningsinstituttet tror har sammenheng med tømmingen.

«Det vil alltid være et visst behov for å bruke legemidler i oppdrett. Disse reglene vil bidra til at vi får redusert påvirkning fra legemidlene på andre dyr som lever i miljøet rundt anleggene», sier fiskeriminister Per Sandberg (Frp).

Som ytterligere tiltak blir det også innført begrensninger i bruken av kitinsyntesehemmere (flubenzuroner), som gis gjennom fôret til fisken. Fremover skal det gå minimum seks måneder mellom behandlinger med flubenzuroner, og slike stoffer kan ikke brukes på lokaliteter som ligger nærmere enn 1000 meter fra rekefelt.

Det er vel og bra at det omsider iverksettes tiltak, men som en leser i Fiskeribladet Fiskaren påpekte i kommentarfeltet: «500 meter?!? Tror de sjøvannet står stille?»

Forbudet er en indirekte innrømmelse av skadevirkninger den ressurssterke oppdrettslobbyen tidligere har fnyst av, nemlig at lusevann er skadelig og ødeleggende for andre arter enn lakselus. Samtidig kan det virke som om man likevel ikke tar det helt på alvor.

Jeg skal på ingen måte påberope meg noen ekspertise på området, men 500 meter høres ut som en ekstremt liten sikkerhetssone, alle havstrømmene tatt i betraktning. Jeg skal like å se dokumentasjonen som viser at giftstoffene ikke vil påvirke rekene som befinner seg så nært som det.

Hvis det flommet over av giftstoffer man visste ville ta livet av sauer bare 500 meter unna der de gikk og beitet, ville man da bare gamblet på at de ikke skulle få noe i seg? Og i motsetning til beitemark er det derimot umulig å sette opp gjerder under havflata.

Så tilbake til utgangspunktet: Hvis man visste at det var fullt av gift 500 meter unna, ville man fisket eller latt ungene svømme der? Tenkte ikke det.