Kommentar

«Når er noe autentisk nok?»

meninger

Hvor ekte vil man egentlig ha de samiske suvenirene? Og hvem skal til syvende og sist bestemme hva som er innafor og hva som ikke er det? Jeg vurderte for en tid tilbake å kjøpe en bunad til kona, og sjekket hva man måtte ut med for å få en ordentlig nordlandsbunad.

Lenvikdrakten ble funnet opp i 1981, så selv om denne i større grad signaliserte hvor jeg kom fra (hun er fra England, så den bunaden finnes ikke), anså jeg den som for lite autentisk. 1981 – det var jo da Norge slo England for første gang i fotball – neppe noe hun ønsker å bli minnet på.

Nordlandsbunad er for så vidt heller ikke autentisk, hvis man går den litt etter i sømmene. Bunad er et nyord fra 1900-tallet, og brukes i faglig forstand om moderne, historiserende festdrakter. Det meste er produsert på første halvdel av 1900-tallet, hvor Hulda Garborg var pådriver, med hovedmål å stimulere de nasjonalromantiske impulsene i tiden.

Tradisjonen den påberoper seg å inneha er ekstremt løst basert, for å si det mildt. Uansett var dette autentisk nok for meg – inntil jeg fikk se prislappen.

En Nordlandsbunad koster ifølge Norskflid.no 26.600 kroner, men dette inkluderer selvsagt ikke skjorte, cape, hodeplagg og sølv. Med sko til 1.838, skjorte pålydende 1.398, en cape til 5.900 og sølv til 2 460, var man oppe i totalt 38.196 kroner. «Gjedd for pengan», som man sier på yttersida av Senja.

I valget mellom en jorda-rundt-reise for hele familien, en bil og bunaden, ble sistnevnte imidlertid valgt bort. Kona kler seg i en fin, tettsittende kjole til 17. mai, og barna i «fake» bunad kjøpt for 298 kroner på Hennes & Mauritz. Dette har blitt en tradisjon for oss.

I helga gikk Jon Iver Eira Tellefsen innom Sami Shop utenfor Radisson Blu i Tromsø, og var sjokkert over synet som møtte ham: «For det meste var det falske billigprodukter. Det er ille nok, men så så jeg at de solgte runebommer tegnet på med sprittusj», forteller han.

Grunnen til at akkurat dette skaper reaksjoner er at runebommer var hellig i samisk naturreligion, og ble brukt av sjamaner.

«Å selge en overpriset, dårlig kopi på en turistforretning er ugreit, for å si det mildt. Mye av det Sami Shop selger skamferer samisk kulturarv, og er kulturell misappropriasjon – altså misbruker de samiske kultursymboler», ifølge Tellefsen.

Tromsø-mannen mener man burde gi turister et autentisk møte med samisk kultur, men hva vil egentlig det si? Mari Boine er for de fleste ansett som noe av det mest autentiske man kan forestille seg. Likevel er joiken hennes innpakket i synthesizere, elektroniske trommelyder og elgitarer som neppe var der ved tidenes morgen. Noen av sangene hennes er remikset og utgitt på techno-samleplaten «Cafe del Mar».

På sin nylig utgitte langspiller har hun bestemt seg for å synge på engelsk. Når eksakt er det musikken hennes krysser grensen og ikke er autentisk lenger? Kanskje aldri. Vi har samisk hip hop og samisk elektronika – er dette autentisk?

Er plastdukkene med samekofte, som også selges på Sami Shop, innafor, eller brytes autensitetsgrensen ved at selve dukkene er lagd i Taiwan? Er fabrikkproduserte biekso’er autentiske eller må de være håndsydde?

Det er ingen som noensinne vil bestride hvor viktig «Samiid Ædnan» var i perioden rundt kampen om Altavassdraget. Joiken var tradisjonell og budskapet var viktig, så man valgte å se gjennom fingrene på at sangens første halvdel hadde ingenting med samisk kultur å gjøre, og attpåtil var arrangert av Egil Monn-Iversen.

«Tromsø skal være en samisk by, og da må vi kunne presentere ekte samisk håndverk hvis noen vil drive en samisk suvenirforretning. Ikke dårlige «fake»-produkter til blodpris», sier Tellefsen. Prisen på en tusjtegnet runebom er 1.500 kroner, så der har han et poeng. Men vil turistene føle seg så mye bedre med en ekte en til 28.000 kroner? Ja, det er faktisk så mye man må ut med.

Samme problemstillingen har man i suvenirsjapper som selger kristne symboler. De fleste ville steilet over synet av et plastkors med blinkende lys, men hvis alternativet i tre kostet rett under 30.000, ville nok responsen blitt:

«Øh, jeg tror jeg tar den falske, for det har seg sånn at jeg planlegger å ta svigermor og hele familien med til New York i stedet». Det er viktig å ta vare på og være stolt av sin kultur, enten man er same, nordmann eller slovener. Men å tro på at man klarer å bevare det opprinnelige, er og blir en illusjon i 2017.

Jeg har vært på besøk i Malaysia og sett hvordan urbefolkningen der (orang asli) setter opp et «blåsepil-show» for turistbussene som stopper. Selv om blåsepiler er aldri så opprinnelig, ble det noe svært kunstig over å sette i stand et slikt fesjå kun for turistene. Ingen orang asli’er hadde brukt blåsepiler på årtier.

Gruppen Bhundu Boys fra Zimbabwe hadde en kort periode stor suksess med sin «autentiske» musikkstil, noe som førte til samarbeider med Elvis Costello og Eric Clapton, og oppvarmingsjobb for Madonna. Da bandet på neste album la om til en stil som var mer i tråd med det som var populært i hjemlandet, mistet alle i USA og Europa interessen, og bandet ble droppet av plateselskapet.

Selv om den nye sjangeren strengt tatt var mer autentisk, manglet den illusjonen om at det var noe opprinnelig man hørte på, ettersom synther og elektroniske trommelyder figurerte.

«Kan man ikke selge autentiske ting, så bør de heller la være», foreslår Tellefsen. Ja vel, men da er det i så fall ufattelig mye som må forbys.