HAKK I PLATA: Sylvia Labugt ville fikse CD-spilleren sin. Det var lettere sagt enn gjort. Foto: Tom Benjamisnen
            (Foto: Tom Benjaminsen)

HAKK I PLATA: Sylvia Labugt ville fikse CD-spilleren sin. Det var lettere sagt enn gjort. Foto: Tom BenjamisnenFoto: Tom Benjaminsen

«Her om dagen hadde jeg en opplevelse jeg aldri kunne forestille meg skulle inntreffe, en sak som opprører av flere årsaker»

Er man virkelig nødt til å finne seg i slik utvikling?
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Saken er at jeg har en CD-spiller, den har jeg hatt i cirka ti år. (I en parentes kan jeg bemerke at jeg også har en platespiller, og ja, jeg har vinylplater. Med det er jeg formodentlig korrekt plassert i den zoologiske hagen).

Problemet er nå at CD-spilleren har et funksjonsproblem. Skuffen for disken lar seg verken åpne eller lukke. Så var det bare ett å gjøre – ta med utstyret til det verkstedet som jeg alltid har opplevd som serviceinnstilt og dyktige.

Verkstedet eies av en lokal bedrift som i sin tid var medeier i Expert, og dette var et konsern som jeg alltid hadde positive erfaringer med. Men så forsvant jo de.

Men tilbake til mitt problem: En defekt CD-spiller. Jeg dro fortrøstningsfullt til verkstedet og henvendte meg til en hyggelig dame bak serviceskranken og frembrakte mitt ærend. Hvilken naivitet.

Verkstedet hadde sluttet å reparere brunevarer for om lag to år siden. Om jeg likevel ønsket spilleren reparert, kunne jeg jo ta kontakt med Expert Norge – de ville nok få satt den i stand om jeg sendte den.

Et annet alternativ, dersom jeg ikke ønsket å ta bryet med å poste den selv, var at jeg kunne gå til Elkjøp og be dem sende spilleren ett eller annet sted for reparasjon.

Elektrobransjen kan jo ikke ta hensyn verken til kostnader (utgifter til frakt tur/retur) for dumme kunder som vil reparere i stedet for å kjøpe nytt, ei heller til miljø- og klimabelastning som oppstår ved å sende varer på kryss og tvers over kongeriket Norge. Man har da en butikk å drifte, må vite, og her er det den kortsiktige bunnlinja som teller.

Den serviceinnstilte dama kom imidlertid med nok et konstruktivt forslag. Jeg kunne kontakte den yrkesfaglige videregående skolen og høre om de trengte defekt utstyr til undervisningen. Knallbra forslag. Men en kjapp telefon avslørte imidlertid at situasjonen var enda mye verre. Elektrolinja var lagt ned og lærerne pensjonert. Norge har altså ikke lenger bruk for slik kompetanse. Defekt elektrisk utstyr kastes. Nytt utstyr produseres i Asia.

Etter at den største irritasjonen over min private vanskjebne hadde gitt seg, ble forskrekkelsen over samfunnsutviklingen det som tynget meg mest.

Hvordan er det vi styrer og steller i denne verden uten at man forsøker å ta tak som virkelig monner? Her reiser verdens ledere rundt på svære, dyre konferanser og blir så betakende enig om klimamål, maks temperaturøkning, og til dels små, fjasete nasjonale tiltak for liksom å nå disse målene, og så stiller man ikke spørsmålstegn ved at man har en global handelsorden som gjør det til den selvfølgeligste ting av verden at man unødvendig sender varer på kryss og tvers over kloden.

Denne ukritiske varetransporten, som ingen politiker tør røre ved, er vel nært den største klimadriveren.

Mange vil vel her si at nå går ho Sylvia helt over stag – det går ikke an å trekke hennes lille fortredelighet fram som et skoleeksempel på temperaturdrivende verdenshandel. Jo tenk, det gjør det, og min sak er så banalt enkel.

Det er ikke greit verken for meg som forbruker eller klimaet at min lille enkle CD-spiller må sendes langt av lei for å få en enkel reparasjon. Og jeg skulle gjerne fått forklart hvorfor et verksted som allerede har lokaler og kompetent personale, ikke kan fortsette å reparere brunevarer.

Jeg antar at volumet av denne typen reparasjoner neppe blir stort at det ville bli et volumproblem. Dessverre er det vel slik at de fleste av oss forbrukere kjøper nytt når brunevarer blir sjabre – dessverre uten tanke på at slik adferd belaster klimaet.

I tillegg til dette verdensomspennende miljø- og klimaproblemet, er det enda et problematisk moment som jeg ikke kan dy meg for å nevne. Jeg har alltid prøvd å være lojal mot den lokale handelsstanden, og kjøpt lokalt selv om det kanskje ville vært rimeligere å handle på nett.

En av mine kronargumenter er at da er jeg samfunnsbevisst og støtter jeg opp om lokalt næringsliv, og jeg kan få service og hjelp om det skulle oppstå problemer med de produkter jeg kjøper. Jo visst, her ser man hvor mye det argumentet er verdt – her forsvant både bedriften og etter hvert de som kunne reparere. Hvem skal være lojale – forbrukerne versus handelsstanden, eller handelsstanden versus kundene – dagens og gårsdagens?

Og så utdanner man ikke lenger folk som har denne kompetansen – hvor fører dette hen?

Les flere debattinnlegg her.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: