Det opphøyes til ypperste politiske dyd å tvangsdele, sette en grense mellom et «Nord- og Sør-Hålogaland» der man fra sentralt hold mener det høver best. Det gjelder å skjære gjennom, vise ledelse, og da får bare menigmanns holdning til saken ligge. Vi vet best, og skal man lage omelett, må man knuse noen egg.

ARTIKKELFORFATTER Vidkun Haugli

Det forundrer meg storlig at de som har motforestillinger mot å gå bort fra den fylkesinndelingen man har i nord, stemples som romantikere og akterutseilte. De skjønner liksom ikke hvilken dynamikk og kraft som angivelig skal ligge i det å slå sammen til større enheter.

La oss se på Troms fylke. Det er det fylket i nord som har hatt størst vekst i folketall. Det er flere årsaker til dette, men kort kan det sies at den offentlige satsinga i Tromsø fra slutten av 1960-årene med etableringen av universitetet har vært av avgjørende betydning. Dette har generert en aktivitet som på sett og vis har kommet hele fylket til gode. Vel nok har vi ikke samme veksten i nord som rundt Oslofjorden, men likevel. Det kan over tid vise seg å være en styrke å ha tid til å planlegge og ikke være nødt til å halse av gårde med en planlegging som presses av stor tilflytting.

Det er blitt sagt at Troms er det reneste området i bebodd strøk i Europa. Jeg skal ikke gå god for det, men det hevdes at forurensningen fra øst når oss ikke helt og heller ikke den fra kontinentet. Der ligger vi for langt nord. I turistsammenheng er dette unike kvaliteter.

Det er til å gremmes over at presumptivt oppegående journalister postulerer at alt er tapt for Nord-Norge om man har fylkene som basis for arbeidet med å skape en velfungerende landsdel. Daglig hører vi om et Nord-Norge der det går bra – der veksten er større enn i sør. Den påståtte katastrofe som ligger i å bevare fylkesstrukturen, er ikke lett å få øye på. Det er rimelig åpenbart at skal man virkelig utfordre denne positive utviklinga, skal man bare slå sammen til større enheter – mot folks ønsker. Da tipper jeg at man for alvor får nordre mot søndre og indre mot ytre i en krigsdans som neppe tjener utviklingen i nord. En skal selvsagt ikke være religiøst imot endringer, men styrken i å ha et lokalt ståsted er et fortrinn når man kjemper en sak. Saken må gjerne være et sterkt Nord- Norge, og det oppnår man etter min mening lettest ved at de mange fasetter som utgjør mosaikken Nord-Norge får spille sammen.

Det er ikke måte på skrivebordsteori hos dem som på liv og død vil ha en region Nord-Norge. For å unngå spetakkel mellom Tromsø og Bodø fremmes tydeligvis i dypt alvor Narvik eller Harstad som administrasjonssenter i en slik region.

Jeg tror man i alle fall her i Troms bør ta inn over seg den ledende rolle Tromsø etter hvert har fått som arktisk hovedstad. Når det er sagt, må man ikke gå rundt å forestille seg at Tromsø er noen metropol. Det er i realiteten en småby som er på vei, og la oss ikke strippe den ved å fjerne den «pondus» som ligger i at den er administrasjonssenter. Den må få lov å utvikle seg til å bli et tyngdepunkt i nasjonal sammenheng med de fordeler dette vil ha for oss her nord.

De noe utskjellingspregede skriverier som har vært å iaktta i en del nordnorske aviser, avspeiler vel de utfordringer som ligger der når det gjelder sammenslåinger.

Tidvis har invektivene grenset til det infantile.

Når det så gjelder Troms fylkestings vedtak om at man må få på bordet og få diskutert hva slags myndighet de påtenkte regioner skal ha før man tar stilling til grenser, er følgende å bemerke: Under den forrige runden med sammenslåing til større regioner, var det nettopp regionenes innhold man diskuterte oppad stolpe og nedad vegg. Man måtte for all del ikke nevne geografi. Vi husker hvordan dét endte. Den Senterpartiledede reformen som startet i 2005 og skulle fungere i praksis fra 2010, havarerte fullstendig. Hva tilsier at det skal gå bedre denne gangen?

Vi ønsker alle et sterkt Nord-Norge. Det tror jeg vi best oppnår ved å sette regionkjepphestene på stallen.