Tirsdag sa formannskapet i Tromsø kommune nei til folkeavstemning om bompenger. Mener de egentlig å si: «Dette skal ikke du bry det lille hodet ditt med»?

Folkeavstemninger har blitt brukt i flere sammenhenger her til lands. To ganger har vi stemt nei til å bli med i EU, en rekke kommuner har fått Vinmonopol etter at folket fikk si sin mening og nå senest stemte mange av de samme kommunene mot en sammenslåing med en større kommune.

Jan Tore Sanner (H) angrer nok bittert på avgjørelsen om den siste voteringen, for nå kan han bli nødt til å gjennomføre en reform man har fått dokumentert at majoriteten av befolkningen er imot. Å i det hele tatt arrangere folkeavstemning for så å ikke etterkomme den, virker sinnssvakt.

Med dette i bakhodet, tør ikke formannskapet spørre hva folk i Tromsø kommune måtte mene om bompengeløsningen som har blitt foreslått. Dette med mindre avstemningen kun foregår i sone 1.

Alle vet hva utfallet vil bli, og alle vet at det vil medføre et nederlag for myten om «den brede, politiske støtten» forslaget har. Kanskje det er derfor man er så livredde for at folket skal bli hørt?

Det advares mot å arrangere folkeavstemninger i hytt og vær, og landet som i størst grad styrer gjennom dette, Sveits, fikk for eksempel ikke innført stemmerett for kvinner på føderalt nivå før i 1971, og i den siste kantonen først i 1990.

Nå er ikke dette den fulle sannheten om Sveits. Kvinnekampen for stemmerett begynte allerede under første verdenskrig, og kvinner har deltatt i valg i forskjellige former helt siden 1957. Sent, jeg vet, men rett skal være rett.

Uansett, har de siste kantonenes reaksjonære holdninger ofte blitt brukt som argument for at folkeavstemninger sjelden bør benyttes. Dette til tross for at Sveits fungerer utmerket politisk den dag i dag. Uansett hvordan man velger å måle det, befinner Sveits seg skulder ved skulder med Norge i kåringene over verdens mest veldrevne samfunn.

Her til lands er man imidlertid langt mer bekymret for å la folkets mening bli sagt direkte. Har man folkeavstemning om skatt, forventes det at motstanden blir så markant at hele fundamentet for sykehus, skole- og veibygging, arbeidsledighetstrygd og barnehager forsvinner. Det er derfor noe slikt aldri vil bli gjennomført.

Personlig er jeg ikke like overbevist om at folk er så grunne. Jeg tror langt de fleste har forståelse for at vi har så høye skatter som vi har, og at dette virkelig gagner oss. Stemmene til Stein Erik Hagen og andre som føler at skattene tar livet av dem, vil jeg snarere tro drukner blant de mange som har innsett at en sentral grunn til at vi har den velferden vi har, er at vi betaler en viss porsjon av lønningene våre i skatt.

På lignende vis er jeg heller ikke så bekymret for en folkeavstemning om flyktningpolitikk, som er et annet tema man aldri i verden ville turt ha votering om. Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror faktisk folk er intelligente nok til å se helheten.

Ifølge administrasjonssjef Britt Elin Steinveg er en slik folkeavstemning om bompenger unødvendig. Hun skriver i saksfremlegget: «Det er viktig å involvere innbyggerne i prosessen. Administrasjonssjefen mener at dette hensynet er ivaretatt gjennom folkemøter og dialogmøter».

Hennes konklusjon blir dermed: «Det anbefales at det ikke gjennomføres rådgivende lokal folkeavstemning i denne saken». Når man vet at samtlige partier i kommunestyret, med unntak av Fremskrittspartiet og Høyres enkeltrepresentant Gunnar Pedersen, sa ja til innføring av bompenger i forrige kommunestyremøte, skjønner man hva svaret blir.

Dermed overkjører man fullstendig de i overkant av 5.000 tromsøværingene som har skrevet under et formelt krav om folkeavstemning om bompenger. Ja, ikke bare dem, man velger bevisst å se bort fra at de aller fleste i kommunen er imot. Å kalle dette en demokratisk avgjørelse er en hån mot folk.

Hva er det egentlig man frykter? At sannheten om at velgerne er gjennomgående mot forslaget skal komme fram?

Det er nesten forunderlig at demokratisk valgte politikere forsøker å kneble folket som har stemt på dem ved å nekte å la dem ta stilling til saken. Og hvis det var redselen for at alle transportplaner skulle stoppe opp, kunne de i det minste latt oss få stemme over hvordan vi foretrekker å finansiere dette.

Demokrati betyr dypest sett folkestyre, og hvis man ikke vil høre hva folket vil, er det udemokratisk. Uansett hvordan man snur og vender på dette, er nei til folkeavstemning en skamløs knebling av velgerne.