Stadige rapporter om at ordet «Jøde» er blitt et av de mest brukte skjellsord i skolen burde få alarmen til å ule og blålys til å lyse i Tromsø. Et flertall av jødiske barn påstår også at de føler seg mobbet fordi de har jødiske foreldre og er en del av det Mosaiske samfunnet hos oss i Norge.
Hvorfor skal vi bry oss spesielt om det? Er det ikke galt å mobbe uansett? Selvsagt er det galt å utsette folk for slik behandling. Men når det gjelder jøder spesielt har vi lite å slå oss på brystet for her i Tromsø. Gode nordmenn var med på å samle sammen de få jødene som bodde her, stable dem om bord i båter, og sende dem til tyske konsentrasjonsleirer under siste verdenskrig.
Nesten ingen kom tilbake. Navnene deres kan leses på minnesmerket som står i nordøsthjørnet på Roald Amundsens plass i byen vår. Fell gjerne en tåre eller to.
LES OGSÅ: Isak Shotland (1907-1943) - Fra fotballbanen til Auschwitz (For abonnenter)
I nyere tid (2007?) ble det planlagt demonstrasjon da den israelske ambassadøren skulle gi, nå avdøde, Marcus Rotvold en anerkjennelse for å ha reddet jøder unna tyskerne under siste verdenskrig. Det skjedde på Rådhuset i Tromsø og var bare et lite plaster på det vonde såret i vår egen historie. Noen i Palestinakomiteen tok visstnok til vettet og stoppet demonstrasjonen. Takk for det.
Begrepet antisemitt kommer fra sønnen til skipsbygger Noah (Noahs ark). Han het Sem og er regnet for å være stamfar til alle såkalt semittiske folkeslag. Dette inkluderer blant andre arabere som også kan risikere å bli utsatt for hat og forfølgelse, bare forholdene tilsier det. Noe de for så vidt gjør i dag, med arabiske selvmordsbombere og terrorister på ferde i mange land.
En ekte og fullblods antisemitt tar avstand fra alle Sems etterkommere som folk. Også arabere, babylonere, fønikere, etiopiere og så videre. Dette er kanskje grunnen til at det fins forholdsvis få ekte og fullblods antisemitter i landet vårt. Det kan nemlig fort bli en heldagsjobb å holde orden på alle de man skal forakte.
Det som bekymrer, er at det som renner ut av den lille munnen til ungene i skolegården, oftest kommer hjemmefra. Derfor er det foreldrenes holdninger man må ta tak i om en vil uvesenet til livs.
LES OGSÅ: «Bare sleng dritt på Tromsø»
Vi vet at nazistene hatet jøder. Ekte, eller påtatt som en unnskyldning. «De drepte Jesus», sa Adolf Hitler som oppga dette som en av grunnene til folkemordet. Få hater jøder i dag på grunn av dette. Det ble for dumt, men kostet likevel livet til seks millioner europeere.
Vi vet at jødene har vært særlig utsatt i hundrevis av år. De har vært utryddet i det gamle Russland gjennom pogromer (jødeutryddelser) hvor hele landsbyer ble fjernet for å bli kvitt «den menneskelige pesten», jødene. Tsarens politistyrker drepte mange. Det ble ikke mye bedre i det som ble Sovjetunionen etter 1917.
Stalin og regimet hans hadde også et vanskelig forhold til jødene, og diskriminerte dem åpenlyst, til tross for at flere jøder satt i hans eget politbyrå. Leo Trotskij var en av dem.
Det som forvirrer mest i dag er likevel venstresidens omgang med semittismen. Arabere går greit hjem. Ingen, eller svært få, beskylder alle arabere for handlinger begått av IS. Det en ofte glemmer er at mange land med en dominerende islamsk befolkning har en religiøs overbygning på linje med sionismen. Det vil si at staten domineres av prester eller geistlige av Islam.
Noen steder drives det også klappjakt på annerledes troende, som enten må konvertere til Islam eller flykte for å berge livet.
Likevel er det få som anklager alle arabere for å stå bak dette. Vi vet at det stort sett er fundamentalister som dreper i navnet til religionen sin. Der har vi vår egen historie å se på i sidespeilet.
Da er det verre med jødene. Alle vet at staten Israel slår dårlig an om dagen. Det er nok å nevne folkeaksjoner for Gaza og tilsvarende som har fått stor oppslutning i folket. Israels svøpe er at sionismen, den politiske retningen Israel styres etter, også er en sammenblanding av politikk og religion som svært få utafor Israel setter pris på.
Dette gjør at om en kritiserer Israel og deres behandling av for eksempel palestinere, og ikke er tydelig nok på at dette ikke har noe å gjøre med det jødiske folket som vitterlig bor der, kan en fort bli tatt til inntekt for antisemittisme.
Det er samme sak i Norge. Hele det norske folket kan ikke stilles til ansvar for Frps innvandringspolitikk, selv om det er de som bestemmer over den.
En spesiell utvekst andre veien er at mange på venstresiden til og med forsvarer klare overgrep fra Hamas’, side som rent selvforsvar mot de fæle sionistene. Norge ser offisielt ikke Hamas som en terrororganisasjon slik mange andre vestlige land gjør (Hamas er valgt styre i Gaza).
Det har ikke blitt enklere etter at ledende intellektuelle på venstresiden i offentlige ordskifter har gått ut med påstander om at «Jøder generelt ikke har empati (medfølelse) for andre enn sitt eget folk» (Trond Andresen, NTNU).
NB!:Trond Andresen har skrevet et tilsvar på denne kommentaren. Det kan leses her.
Den gode sympatien som blir det palestinske folket til del, og som er særlig sterk på venstresiden i politikken, må ikke ende opp i antisemittisme. Da har vi bare lagt stein til byrden.
LES OGSÅ: Israel-boikotten: – Grenser mot antisemittisme (For abonnenter)
For øvrig er det vanlig i mesteparten av verden at den dominerende religionen i landet også har en viss kontroll over staten. Først nylig greide vi å få vårt eget land løs fra dette utrivelige grepet. Hos oss dominerer kristendommen fortsatt i folket, mens selve statskirka er borte.
Bare ikke regninga for den.
