Kulturromantikere har i årevis formant oss om å leve mer i pakt med naturen, og har blant annet pekt på hvordan mange afrikanske stammesamfunn innretter seg. Få eller ingen hadde imidlertid sett for seg at kontinentet skulle vise vei når det gjaldt moderne, miljøpolitiske reformer.
Miljøvern er i grunn særdeles vanskelig. I de aller fleste tilfeller går det utover arbeidsplasser, nærmiljø eller egen komfort og økonomi. Flyseteavgiften, for eksempel, fikk som følge at Rygge flyplass ble nedlagt og til sammen 1.000 tilknyttede arbeidsplasser forsvant. Drivstoffavgifter gjør livet generelt dyrere for folk, i likhet med de aller fleste andre tiltakene som luftes.
Plastposeforbud, derimot, rammer så godt som ingen næring, vi må ikke ofre en ferie for å få det til og ingen yrkesgruppe i landet blir, så vidt jeg vet, skadelidende. Av alle miljøtiltak i verden, burde dette være det som skapte desidert minst motstand. Og det flotteste med det hele er at det fungerer, i motsetning til miljøkvoter på fly, el-sykler og fair trade-kaffe. Den eneste utfordringen jeg ser er at resirkuleringssystemet vårt er basert på fargekoder i plast, men jeg mistenker at det lett lar seg løse.
Venstre foreslo det for en måned siden, og enkeltrepresentanter fra andre partier har ymtet frempå om det samme – Norge bør innføre plastposeforbud. Hordaland Høyre foreslo også tre endringer for å hjelpe på problemet under Høyres landsmøte for to uker siden:
• En returordning for plaststoffer med lang nedbrytningstid.
• Tiltak som skal stimulere til opprydding av plast i havet.
• Tiltak som kan begrense unødvendig bruk av plastemballasje.
Men et forslag om plastposeforbud ble imidlertid for sterk kost for landsmøtet! I 2017. I Norge. Av miljøpartiet Høyre, som i tide og utide slenger om seg med uttrykket «det grønne skiftet». Noe mindre progressivt skal man lete lenge etter. Her vil man altså vise at man bryr seg, men for Guds skyld ikke gjøre noe som faktisk fungerer.
Etiopia er ifølge FNs fattigdomsbarometer verdens 173. fattigste land, og selv der har de skjønt at det er nødvendig. Norge er, «you guessed it», på topp. Vi mener at det blir for vanskelig.
Og hvis du lurer på hvilke overflodsnasjoner som ellers har gått i bresjen, kan det nevnes at Kenya er verdens 147. rikeste, mens Kamerun, Tanzania og Uganda følger på plassene 152, 159 og 164.
Det som fremstilles som en enormt teknisk krevende oppgave og altfor kostbart til at Norge vil ta tak i det, har de allerede fått til. Om vi tar til fornuften og kommer diltende etter, burde vi i grunn skjemmes. Men sørg nå i alle fall at denne «no-braineren» bankes igjennom i løpet av valgkampen.
Hvis du i det hele tatt skulle trenge argumenter for å skjønne viktigheten, er de som følger: Klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) har omtalt plast som verdens raskest-voksende miljøproblem. Bare i Norge tar vi med 900 millioner plastposer fra dagligvarebutikkene årlig. Utfordringene står bokstavelig talt i kø. 8 prosent av verdens oljeproduksjon går til å lage plast, og med en nedbrytningstid på 450 år i sol og uendelig mange flere år under vann, er det ikke et problem vi blir kvitt med det første.
For dem som måtte lure på omfanget, flyter det fem enorme plastsøppelberg rundt om på verdenshavene. Det største finnes i Stillehavet og kalles «Great Pacific Garbage Patch». Det er mer enn 1,4 millioner kvadratkilometer i utstrekning, et område større enn Spania og Portugal til sammen. I motsetning til Den kinesiske mur, kan denne ses fra månen. Selv den mest ihuga miljøfornekteren skal slite med å argumentere for at plast ikke har blitt et problem.
I de afrikanske landene som har gjennomført vedtaket, har de innført forbud mot produksjon, import og bruk av plastposer. Her leker man ikke miljøvern, slik vi gjør i Norge. Ingen der bruker floskler som «bærekraftighet» og «det grønne skiftet», mens de flyr på første klasse med jetfly, hvor flyseteavgiften er betalt av velgerne.
Etiopia har, i motsetning til Norge, vært fraværende når det gjelder oljeleting i Arktis, et havområde Canada og USA i fjor skrev under på at de skulle begrense oljeaktiviteten i. 30 av de 102 blokkene er forresten plassert rundt Europas største fuglefjell, Bjørnøya. Miljønasjonen Norge, derimot, viser vei ned i avgrunnen.
Nei, «se bort, her er det ingenting dere vil ha med dere», som politimenn pleier å si ved ulykkessteder. Norge er virkelig ikke stedet man bør se til for å få miljøinspirasjon. Så merkelig det enn måtte høres ut, blir formaningen heller: «Look to Africa»