SE TIL-KAMPEN DIREKTE HER (for abonnenter)

Knut Magne hadde blitt fem centimeter høyere, og var nå nærmest for mann å regne. Tor-Arve hadde fått dreisen på skuddene sine, slik at den vasstrukne, brune lærballen ikke lenger trillet langs bakken, men plutselig ble løftet rett under tverrliggeren. Selv hadde jeg beviselig blitt mye raskere, selv om betegnelsen «best uten ball» fortsatt var dekkende.

At treningsgrunnlaget vårt var kun en til to dager i uka, inkludert treningsfri fra oktober til januar, så ikke ut til å bry oss. I år skulle vi skinne og parkere de lokale storlagene Finnsnes og Silsand en gang for alle.

Ja, kanskje det tok ordentlig av, slik at vi gikk helt til semifinalen i Nord-Norge Cup, den ene turneringen Vårsol IL hadde råd til per år. Da kunne selv storheter som TIL og Bodø/Glimt dukke opp på motsatt banehalvdel.

Hva det var vi lengtet sånn etter, er i dag vanskelig å se. Kunstgressbane var noe det kun gikk rykter om at en klubb i Harstad hadde, og gressbanene var så gjennomgående gjørmete at de var klin umulige å spille på, selv om vi hadde vært utrustet med overlegen teknikk, noe vi ikke var.

Gresset lot som regel vente på seg til etter fotballferien, i og med at lagene i sin overivrighet slet ut matta med vårtreningene sine. Banene var heller ikke akkurat planlagt av profesjonelle banemenn eller gartnere, så samtlige hadde store gresstuer her og der, som du måtte være påpasselig med å legge ballen på når du tok frispark, slik at du fikk løftet den. Resultatet ble i stedet et skudd som gikk to-tre etasjer for høyt.

Likevel utbrøt vi alltid «yess, det er på gress», hver gang terminlista viste noe annet enn de langt mer fryktene grusbanene.

Tuene og gjørmehavet med noen gresstuster på hjørnene innbød ikke akkurat til finspill, men sammenlignet med grustakene vi ellers fikk, var de langt å foretrekke. Selv om Nord-Norge var full av grusbaner, så det ikke ut til å være særlig kunnskap om hvordan man lagde disse. Noen var fulle av stein, og minnet mest av alt om steinknusergrusveiene på yttersida av Senja, andre var rene sandstrandunderlag, hvor føttene sank fem centimeter for hvert skritt.

Strandfotball var på den tiden ikke en sport, men vi spilte det i alle fall allerede da, bare at finværet, bikinibabene og paraplydrinkene glimret med sitt fravær.

På tross av dette, hoppet vi rundt som våryre kalver med en gang fotballsesongen var i gang. Lang var den som kjent ikke, for i tråd med vintre som var betraktelig mye lengre, startet sesongen ikke opp før godt ute i mai. Og da vi måtte ta farvel med herligheten i september, hadde vi i tillegg blitt avbrutt av seks uker med fotballferie.

Jeg tror ikke sønnen min på 12 helt skjønner hvor stort det var for oss å spille ute. Hele vinteren trener de inne på kunstgressbaner vi ville gitt en tofotstakling for å få oppleve. Og disse banene klager de attpåtil over.

I min barndom betød utefotball at du endelig fikk spilt kamper. Sønnen min har hatt en treningskamp hver helg hele vinteren, i tillegg til vinterserie og futsalserie. De har ikke bare én turnering i året å glede seg til, i fjor deltok de på ti.

Kampene ute går heller ikke på en elendig grusbane på Hemingsjord, men på perfekt gress på Alfheim og Skarp-banen, eller i verste fall på kunstgresset på Bjerkaker. Samtlige baner i kommunen i dag ville uten tvil blitt kåret til Nord-Norges beste, hadde noe slikt eksistert på den tiden jeg vokste opp.

I Oslo opplevde jeg sågar at guttene forslo å utsette kampen for å få den på en annen bane, da de for første gang i karrieren ble plassert på grus. Utakknemlige beist, de skjønner jo ikke at utefotball – i uansett form – er det aller beste som fins.