I 2000 døde Grethe Gundersen, i 2005 Kristine Hågensen og Marie-Louise Gjeitanger Johansson, i 2008 Magne Isaksen, i 2010 Roger Nilsen, Lasse Lorentzen, Kjell Gunnar Albrigtsen og Knut Ove Antonsen.

I 2011 Ola Henriksen, Finn-Lasse Henriksen, Inger Larsen, Tor Boye Eklund, Wencke Astrid Hanssen, Morgan Vaeng Johansen, Levi Olsen, Gunn Tove Olsen og Kamilla Foshaug Eide.

Alle på E8. Og dette er kun de som har blitt navngitt. I alt mistet 22 personer livet på veistrekningen mellom Nordkjosbotn og Tromsø i 11-årsperioden.

«Hva om?». Igjen sitter nok mange og spør seg om nettopp det. «Hva om hun ikke hadde kjørt akkurat da?», «Hva om han ikke stoppet for å kjøpe seg den pølsa på Vollan?», «Hva om det kunne vært unngått?»

Ei dødsulykke rammer bredt. Et menneske rives bort fra familie, venner og kolleger uten forvarsel. Er det rart fortvilte pårørende i årevis har kjempet for utbedring av dødsveien E8?

Så er det alle dem som har blitt kvestet, traumatisert eller på andre måter har fått kjenne riksveien på kroppen. Om man i et svakt øyeblikk tar på seg den blå russelua, er det særlig et spørsmål som er nærliggende: Kan de menneskelige og samfunnsmessige kostnadene forsvares?

Torsdag i forrige uke ble tre kjøretøy tatt av et stort skred ved Sarasteinen i Lavangsdalen. Skredet gikk rett over vollen og ut i veibanen på E8.

En av dem som ble tatt av skredet, var Odd-Ivar Chruickshank (57). Bilen hans ble begravd av snømengdene, men 57-åringen kom helberget fra det. En brøytesjåfør gravde frem bilruta og fikk Odd-Ivar ut bare minutter etter ulykken. Odd-Ivar hadde flaks.

Nyheten om skredet ble slått stort opp i riksmedia, så vel som i lokalpressa.

Regionveisjef Torbjørn Naimak medga at sikringsvollen var på rett plass, men at den kanskje ikke var dimensjonert nok. Han opplyste at Vegvesenet nå skal vurdere behovet for nye tiltak mot skred i dalen.

Samtidig fikk Troms politidistrikt fornemt besøk. Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) landet fredag ettermiddag – et døgn etter ulykken – i Tromsø. Der skulle han brifes om skredet. Han kalte situasjonen uholdbar.

«Det kunne gått mye verre om skredet hadde vært større, eller at flere biler hadde vært i området da. Jeg vil ikke spekulere videre i om hva som kunne skjedd, men det gir oss grunnlag til å se på det videre,» sa ministeren.

Han har gitt Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) beskjed om å se på saken.

Men hvor var Amundsens partifelle, samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp)? Det er ikke lenge siden han, sammen med statsminister Erna Solberg, lovet én billion kroner til utbedring av norsk samferdsel innen 2029. Omkvedet om «én billion kroner» kommer vi til å høre minst en billiard ganger frem mot valget.

Ressursene skal sågar brukes enda bedre enn tidligere, skal man tro statsministeren. Ifølge Solvik-Olsen betyr det nærmest utenkelig store pengebeløpet ny tunnel i Oslo og at jernbaneprosjekter som Ringeriksbanen, Intercity og Trønderbanen og Grenlandsbanen kan stå ferdige tidligere enn planlagt.

Mens man kan skåle i champagne i Trondheim og Oslo, er det i nord lite å rope hurra for.

Et par millioner til utredning av Nord-Norgesbanen, og 24 milliarder kroner til skredsikring av riks- og fylkesveier i hele landet, 12 til hver. Til Troms fylkeskommune betyr det 1,2 milliarder over en 12 års-periode, altså 100 millioner kroner årlig.

Sistnevnte høres veldig mye ut, men skal fylkesveiene i Troms sikres, fordres det fem ganger mer. Skal alle offentlige veier i Norge sikres mot ras og skred, trenger man det dobbelte av hva regjeringen har lagt til grunn i NTP.

Med dagens beløp vil man ikke være ferdig med sikringsarbeidet før etter 2050, om da.

I tillegg kommer spørsmålet om hvilke veier om skal prioriteres når staten skal utbedre dem. E8 har allerede skredsikring, om enn feildimensjonert. Det ville med andre ord ikke komme som noen stor overraskelse om utbedringsarbeidet derfor nedprioriteres.

 «E8 i Lavangsdalen i Troms er sperret etter at det gikk et snøskred fredag morgen. En personbil, en trailer og en lastebil ble sittende fast i skredet,» kunne man lese 13. februar 2015. For to år siden.

Den gang var det Hege Kristin Brattsti Olsen (20) som ble innesperret i bilen sin. Også hun slapp fra det med skrekken.

Følger man saksgangen i 2015, dag for dag etter skredet, er den tilnærmet identisk med årets begivenheter. Statens vegvesen skal se på saken, politikere lover utbedring, og imens står veien gjennom dalen urørt mens sjåfører fremdeles risikerer livet på strekningen.

Siden åpningen av nye E8 I Lavangsdalen i 2013, har det gått minst fire store skred over veien, hvorav to av dem gikk i år. Veien har i tillegg vært stengt flere ganger som følge av høy skredfare. Dette er hovedinnfartsåren til Tromsø, folkens.

Erfaringsmessig kan en nærmest måle trafikksikringsprosessen på Tromsøs desidert viktigste veistrekning på en geologisk tidsskala.

At man ennå ikke har fått på plass ny vei i Ramfjord, og at det tok en halv mannsalder å få utvidet og delvis sikret Lavangsdalen, grenser til det absurde og er regelrett deprimerende å tenke på.

Alvorlig er det òg at selve hovedpulsåren i regionen er såpass sårbar. Tromsø er Norges største fiskerihavn målt i antall anløp, og fiskeri- og havbruksnæringen tilfører årlig enorme verdier til landsdelen.

Bare i år er det anslått at 60.000 vogntog vil forlate landsdelen fullastet med fisk, mens tallet om fem år vil være 120.000. Etter det, spås det ei femdobling av dagens nivå. Det er snakk om vanvittige verdier. Disse vogntogene skal også tilbake til Tromsø, og de er ikke alene.

I Ishavsbyen blir det stadig flere mennesker. De skal ha mat, klær, byggematerialer og møbler. Og snart kommer Ikea. Majoriteten av disse varene kommer med vogntog. Da trenger man trygge og gode veier.

Godstog til Tromsø har igjen fått vind i seilene, men inntil videre må vi klare oss med E8. Empirien legger dog en viss demper på jubelen, da vi er godt vant til å vente lenge her oppe.

Spørsmålet er hvor lenge vi har råd til å vente. På 11 år gikk 22 menneskeliv.