Den lange politiske kampen som ligger bak velferdsstaten, er basert på en forståelse av at velferdstjenester skiller seg grunnleggende fra andre typer tjenester og at markedet ikke kan levere likeverdige tilbud til alle uavhengig av bosted, behov og inntekt. Det offentlige har derfor ansvaret for at velferdstjenestene blir levert, at de holder god kvalitet og at de er tilgjengelig for alle.
H og Frp vil endre på dette. I regjeringserklæringa deres står det: «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet.»
Ved å viske ut skillet mellom velferdstjenester og hvilke som helst andre tjenester man kan kjøpe på markedet, vil fundamentet for den skattebaserte velferdsstaten undergraves.
Fritt brukervalg er et finere ord for privatisering. Forslaget vårt om å avvikle fritt brukervalg og ikke utlyse nye konsesjoner, handler om å stoppe den gryende privatiseringen av helse og omsorg i Tromsø. Det borgerlige byrådet vedtok at det skulle lyses ut nye tjenestekonsesjoner hvert år. Det er en snedig metode for gradvis å åpne for nye private aktører.
Vi ønsker ikke å invitere velferdsprofitørene inn i tjenestene for å tjene store penger på folks sårbarhet. De færreste vil slutte opp om en velferd der skattepengene går til å gjøre noen søkkrike, mens det offentlige får økte kostnader og må kutte i tilbudet. Det er det som er virkeligheten mange kommuner for sent har oppdaget. Trenden nå er at kommunene ønsker å snu utviklingen og ta tjenestene tilbake. Det blir vanskeligere jo mer man har bygd ned av egen kapasitet og kompetanse.
I Tromsø er det kommunen som er den store suksesshistorien. De aller fleste er svært fornøyde med det arbeidet de ansatte utfører. Bare 50 personer har benyttet fritt brukervalg siden ordningen ble innført for halvannet år siden, til tross for at kommunen reklamerer for de private selskapene både med brosjyrer og på hjemmesidene.
Timene som utføres av private tilsvarer en prosent av det som leveres totalt av hjemmehjelpstjenester. Denne ordningen er både dyr, unødvendig og lite hensiktsmessig for kommunen. Når 99 prosent aktivt har valgt å bruke kommunens tilbud, blir spørsmålet hvor mye ressurser vi kan forsvare å bruke på å opprettholde en ordning for noen få.
Politikerne får oftest ikke presentert hele kostnadsbildet ved konkurranseutsetting. Dette kan være kostnader ved selve anbudsprosessen, omstilling, avviksoppfølging og ulike ekstratjenester for kommunen som ikke var med i kontrakten. Disse transaksjonskostnadene beregnes til å utgjøre mellom 30 og 50 prosent.
Samtidig viser undersøkelser at de private velferdsprofitørene bruker mindre penger på selve tjenesten enn det kommunene bruker. Ved å skvise kostnadene i tjenesten, økes profitten. Taperne er først og fremst de ansatte som får dårligere lønns- og pensjonsforhold.
I 2013 gjorde FAFO en undersøkelse i kommuner som hadde mye erfaring med konkurranseutsetting. Ingen hadde oversikt over det totale kostnadsbildet. De hadde heller ikke tenkt å skaffe seg en slik oversikt. Det beskjedne innslaget vi har av private tjenester i Tromsø kommune i dag, anslås å koste kommunen 300.000 kroner årlig i administrasjon. Fakturaer skal sjekkes, tilganger til journalsystemet skal sikres. Noen av dem som jobber privat er også ansatt i kommunen. De skal ikke ha tilgang til kommunes IT-system når de er på jobb hos de private. Det krever mange timer av en IT-konsulents arbeidsuke. I andre avdelinger i kommunen er det ikke lov å arbeide for konkurrerende virksomheter. Det burde også gjelde innen helse og omsorg.
Fritt brukervalg slik det er utformet i Tromsø, bryter med likhetsprinsippet. Det omfatter for eksempel bare de som bor i sentrumsnære områder. Bor du i Ramfjord eller Straumshella, kan du ikke benytte deg av det. Det er ikke lønnsomt å gi tjenester i distriktet for dem som skal tjene penger på omsorg.
Fritt brukervalg gjelder heller ikke alle tjenester. For eksempel kan du ikke få hjemmesykepleie på natta. Det må kommunen levere. Om du bor i omsorgsbolig kan du heller ikke velge. Har du alvorlige psykiske lidelser eller rusproblemer kan du glemme privat omsorg. Praktisk bistand som opplæring til utviklingshemmede er ikke med. Et stort innslag av private i de sentrale områdene på dagtid, vil føre til at det blir relativt mye dyrere for kommunen å gi omsorg til alle uansett hjelpebehov og bosted. De private skummer fløten på fellesskapets bekostning.
Hva er det så vi kan velge? Hjemmetjenesten er vedtaksbasert. Brukeren søker om tjenester, søknaden blir vurdert av Tildelingskontoret i kommunen som fatter vedtak om hvilken form for helsehjelp eller praktisk bistand den enkelte skal få. Både kommunen og private skal levere de tjenestene brukeren har fått tildelt. Når vi ser bort fra alle som ikke kan velge fordi de bor på feil sted eller har et hjelpebehov de private har reservert seg mot, står vi igjen med at du kan velge logo på skjorta til den ansatte.
Kommunen står for innovasjon og utvikling! Tromsø kommune er i gang med et stort forbedringsprogram. Innen hjemmetjenesten jobber vi med heltidskultur, nye turnusplaner, nytt økonomistyringssystem, ser på hvor tjenesten bør organiseres i team, hvordan vi skal jobbe mer proaktivt og forebyggende, satse enda mer på hjemmerehabilitering og ta i bruk velferdsteknologi i stor skala.
Vi satser på lederutvikling og kompetanseheving på alle nivå. Det er en utfordring at noen av dem som jobber i tjenesten, ikke er ansatt i kommunen og dermed ikke omfattes av programmet. Hjemmetjenesten er i rask utvikling og det er i kommunen innovasjon og nytenkning skjer.
Trude Wester i Privat Omsorg Nord er den største private leverandøren i Tromsø. Hun sa til avisa iTromsø i fjor høst at det er en åpenbar forskjell på privat og offentlig omsorg og at folk velger privat fordi det er bedre enn det offentlige.
Jeg vil utfordre henne til å la meg hospitere et par dager i løpet av våren på samme vilkår som jeg skal hospitere i den kommunale hjemmetjenesten. Jeg stiller meg herved åpen til å oppdage den åpenbare forskjellen, og finner jeg den skal jeg ærlig og oppriktig fortelle byens befolkning om det.