Ut fra naturens side må man være to for å få barn. Det er et lite omdiskutert tema hvilket kjønn som har mest påkjenning rundt det å få et barn. Det gjelder både graviditet og fødsel. Det er en subjektiv oppfatning og påkjennelse på kropp og psyke.

Er det da rettferdig at kvinnene attpåtil skal stå for mesteparten av foreldrepermisjon det første leveåret? Eller er det bedre at begge foreldrene bør være ute 50/50 i foreldrepermisjon? Og når man tenker seg om: Hvem vet egentlig best hvordan foreldrepermisjonen bør organiseres, familien selv eller staten (det vil si politikerne).

Debatten om foreldrepermisjonen i Norge slites i to ulike retninger: Høyresiden (konservativ og/eller liberalistisk) ønsker en ordning som er fleksibel for familiene. Mens venstresiden (sosialistisk) på den andre siden ønsker seg en permisjonsordning som underbygger statsfeminismens idealer, der en fullstendig likhet mellom menn og kvinner er målet. (Om det finnes en klar likhet kan diskuteres. Og om man skal være så like er en helt annen debatt).

Ut fra et liberalt perspektiv er selve grunntankene: individuell frihet, mangfold og valgfrihet. Ut fra dette kan man konkludere med at en liberal politikk for likestilling vil måtte ta et utgangspunkt i individet og tildele dem rettigheter. En liberal likestillingspolitikk må sørge for at flere valg er mulige, og ha en større aksept for ulike valg- så lenge grunnleggende rettigheter er ivaretatt.

Vi er alle unike og har ulike verdier, syn og livssituasjoner. Det viktigste staten kan sørge for er at menneskene blir prioritert foran systemet. For noen vil det være gunstig å dele foreldrepermisjonen 50/50, mens andre igjen vil det la seg gjøre med oppløst permisjon over tid der den blir definert ut fra ulike livssituasjoner.

Det er mange ulike arbeidstider, alt fra turnus, en måned på havet eller offshore for å nevne noe. Det er ikke gitt at alle har en vanlig arbeidstid ”08.00-16.00”. Derfor må det være rom for forskjellige ordninger. Det er dessverre ikke så lett å sette to streker under svaret rundt foreldrepermisjon. Det vil det nok heller aldri bli, siden det er snakk om å tilpasse ordninger til mennesker.

Det kan virke som venstresiden sakte, men sikkert ønsker å tilnærme seg en 50/50-fordeling, der første hvileskjær er tredelingsmodellen. Hvor en tredjedel forbeholdt mor, en tredjedel forbeholdt far og en tredjedel er fritt disponibel. Deres argumenter for dette ligger til grunn at menn og kvinner skal ta likt ansvar i hjemmet.

Foreldrepermisjonen er deres ”gulrot” for å dytte både menn og kvinner i ”riktig retning”. Men passer egentlig det for alle? I en liberalistisk tankegang vil det alltid være viktigere at likebehandlingen er ivaretatt enn at man får like resultater.

Når man diskuterer dette er det viktig å ta to steg tilbake å tenke over hvorfor vi (av få land i verden) har en slik ordning. Mathilde Fasting fra Civita skriver at foreldrepermisjonens hovedpoeng er å både sørge for arbeidsdeltakelse og legge til rette for omsorg for barnet det første leveåret.

Som en konsekvens av foreldrepengeordningen har vi i Norge i dag lykkes med å få kvinner til å føde barn, selv om de er yrkesaktive. Faktisk har mer enn 85 prosent av kvinnene som føder barn skattbar inntekt som kvalifiserer til foreldrepenger det året de får barnet. Det vil si at det kun er rundt 15 prosent som faller utenfor ordningen.

Det bør ikke være overraskende at man på høyresiden fremhever familiens frihet til å velge som et sterkt argument for deres syn på ordningen. Ofte er det argumenterer for at «mor og far får like rettigheter og mulighet til å fordele permisjonen ut fra det som passer barnet og familien best» (uttalelse fra Høyre og Frp mai 2012). Det paradokset i dette som Julie Eliassen Brannfjell (Minerva) så flott skriver er at det kan være motsigende og faktisk hindre frihet og muligheter.

Det kan være et argument for å opprettholde en konservativ ordning og ikke nødvendigvis frihet. Nettopp fordi det kan være vanskelig for de kvinnene som ønsker mindre permisjon samtidig som det kan være vanskelig for de mennene å få plass til mer permisjon. Den konservative ordningen kan altså sørge for at mor i det store løpet får langt mer rom og ordninger rundt foreldrepermisjonen, samtidig som far i mange tilfeller ikke får ”plass” eller lar livssituasjonen (og da kombinert gjerne karriereløftet) settes til side.

Gjennom historien viser det seg at det er vanskelig å bryte tradisjoner. Vi kvinner må heie på de mennene som ønsker foreldrepermisjon velkommen, og gi dem den plassen de trenger. En slik individbasert, liberal politikk kan stå i motsetning til en politikk som tar utgangspunkt i familien som enhet, eller i kvinner og en menn som egen gruppe. En liberal likestillingspolitikk må bety at alle har like rettigheter. (Selv om dagens menn verken kan føde eller amme.)

Generelt sett kan man si at Norge i stor grad har lyktes med kvinners rettighet og ordninger for fortsatt å ivareta arbeidskarrieren selv etter å ha født barn. Likevel vil det alltid være justeringer og tilpasninger som bør drøftes kontinuerlig. Samfunnet endrer seg, om man liker det eller ikke.

Den viktigste debatten videre som man må fokusere på i fremtiden er hvordan man kan ivareta likestillingen etter endt foreldrepermisjon. Altfor mange kvinner fortsetter ikke karrierebyggingen, men trekker seg tilbake grunnet familiesituasjonen. For de kvinnene som ønsker dette skal det selvsagt være greit, men hvordan kan man bidra til økt likestilling for de kvinnene som fortsatt ønsker en karrierevekst er ikke løst over natta.

En ting er i alle fall sikkert, la folk bestemme selv. Det er hvert enkelt individ som vet hva som er best for dem og ikke politikerne!