Om noen har lurt på hva vi skal leve av de neste årene, så fikk de svaret under Ap sitt landsmøte nylig. Der kom bekreftelsen på det vi lenge har visst ville komme. Oljerikdommen har så stor samfunnsmessig betydning at vi ikke tar sjansen på å leve uten den.

Om vi derfor kan forlenge fossilalderen med noen tiår, vil det være gull verdt. Hva skal vi ellers bruke de store ressursene til, annet enn å brenne dem opp, selv om det irriterer kloden vår?

Derfor eter vi oss langsomt, men sikkert, inn i fiskefeltene i Lofoten med virksomhet knyttet til oljeutvinning. Det vil alltid bare være et spørsmål om tid før neste skritt tas, om bare belønningen er stor nok.

Derfor handler dette om penger, penger og atter penger. Andre forhold får finne seg i å ligge lengre ned på lista over prioriterte tiltak.

Ingen vet hvor lenge oljen kommer til å være aktuell som energikilde. Her blir alt rene spekulasjoner. Oljeindustriens Karl Erik Schjøtt Pedersen mener alt mellom 30 og 50 år, avhengig av hvem han snakker med. Blir det for vanskelig å snakke om den fete og stinkende oljen, flykter han rett over til natur- og propangass og hevder den er fremtidens overgang til det fossilfrie samfunnet.

Andre mener like sterkt at fossil energi allerede er på overtid.

Om en blir tvunget til å gjette, er en nok på tryggest grunn om en hevder at begge tar feil.

Hva som enn skjer må vi begynne å snakke om hva vi vil med landet vårt i fremtiden. Hva vil Norge være om hundre år og mer? Når alle oss som lever nå er vekk? Hvilke naturgitte forutsetninger har dette landet som har tilstrekkelig bærekraft i et såpass stort tidsrom?

Vi vet at kompetanse kan kopieres. Om vi blir aldri så gode på et eller annet fagfelt, så kan også andre tilegne seg det.

Det en må lete etter er det området hvor både kompetanse, nå og i fremtiden, kombineres med naturgitte forutsetninger på et felt der menneskeheten også er helt avhengig av produktet.

Det feltet er matproduksjon. Fordi alle mennesker må ha mat, og vi har en natur hvor noen parasitter ikke trives fullt så godt som andre steder lenger sør, men vi vil aldri konkurrere på kvantitet i vår kalde verden. Kun på kvalitet.

Derfor må det satses stort på norsk matproduksjon til lands og til vanns. Det må forskes på gulløye fra fjellbygdene og jordbær fra Kvæfjord. Fisk som egner seg til produksjon i dag og i morgen. Målet må være å utvikle en superkvalitet i matvarer som ingen kan slå. Vårt kjølige land har muligheter her som andre har problemer med å få til.

Vi må kreve renhet og økologi tvers igjennom hele prosessen. Norske matvarer innenfor de segmentene vi har forutsetninger for, må ta en lederrolle internasjonalt og bli priset deretter.

Det kommer til å kreve mye av oss, men vi må begynne nå hvis vi virkelig vil at alt som kommer fra Norge er det beste som er å få i markedet.

Da må vi først slutte med å kaste dritt på norsk landbruk. Vi trenger ikke utskjelte bønder, vi trenger opplyste bønder som er villige til å gå i front for nye tanker og utvikle produkter i tråd med bestillingen.

Selvsagt skal vi ha et øye på inntektsfordelingen i samfunnet, men vi må tåle at de som skal levere fremtidens matvarer kan leve godt av arbeidet sitt. Ikke bare det. De må også kunne rekruttere de beste hodene inn til landbruket eller fiskeproduksjonen.

Ikke som nå, når bygdene har store problemer med å holde på sine unge. Fordi samfunnet så sterkt bare favoriserer urbane strukturer. Byer er viktige, bevares, men de er ikke alene i landet.

Dette betyr at vi må stå opp imot den systematiske nedrakkingen av bønder som forekommer altfor hyppig, særlig i finanspressen. Enøyde finansfolk som snakker om svenskehandel og bønder er ille nok. Uttalelser om subsidier og hvor billig man kan få kjøpt indrefilet i andre land må bli ledd i hjel. Vi snakker ikke om i dag, vi snakker om hundre år frem i tid.

Matsikkerhet i Norge er i dag et ikke-tema. Det er fordi vi lever rolig og avspent i forholdet til trusler vi før hadde tett innpå oss. Vi vet ikke hvor lenge denne roen vil vare. Et land som er i stand til å fø sin egen befolkning er klart å foretrekke fremfor de som må hente alt utenfra.

Hva betyr så alt dette for oss?

• Vi må tåle litt høyere priser på matvarer.

• Staten må grave dypere i statsbudsjettet til vårt felles beste.

• Vi må styrke forskning og utvikling på prioriterte områder av produksjonen.

• Vi må stille enda tøffere krav til renhet og bærekraft innen all matproduksjon, særlig fiskeoppdrett.

Politisk sett er det gledelig at Senterpartiet nå suser frem i oppslutning som en slags motreaksjon på alle sentraliseringstiltakene regjeringen driver med, og at også Ap innretter seg etter det. SV vil være med, og ingen vet hvor Knut Arild hopper med K-en sin i kristendomsfaget.

Drømmen må imidlertid være at alle ser disse mulighetene, og at det blir et slags omforent hovedfokus i politikken fremover. Mange flere enn oss skal leve av jorda og havet fremover. Om det er noe som er den nye oljen er det nettopp her vi finner den. Rett foran beina våre.