Sandberg har muligens misforstått dette, siden han prediker et syn som ikke representerer flertallets- men mindretallet syn.

Mens Sandberg ikke ofrer «folkets eiendomsrett til fisket» noen omsorg eller omtanke – og langt mindre prediker folkets rettsvern for sitt fiske – er han rørende opptatt av grunnlovsvern og menneskerettsvern for de begunstigede redere som har vært så privilegerte at de på felleskapets vegne har fått adgang til å høste havet (med god fortjeneste – sml. rederiet Havfisk som i 2015 hadde et overskudd på 220 mill.kr, og hvis fartøyer ble solgt i 2016 med en gevinst for selger på 1,6 mrd.kr).

Synspunktet som statsråden fremfører er at Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK, FTP P-1-1) beskytter privat eiendom, og følgelig også de kvoter som trålerrederne gratis har fått anledning til å fiske.

Hr. Statsråd; dette er en kardinal misforståelse. Dette er – slik høyesterett (9:3) har bestemt i Volstadsaken (Rt. 2013 s. 1345) – gjeldende rett:

«Flertallet la også vekt på at … at staten burde ha atskillig handlefrihet til å regulere innholdet i fiskeflåtens rammevilkår. Forskriftsendringen representerte da ikke noe særlig eller klart urimelig eller urettferdig inngrep overfor rederiet. Endringen var heller ikke strid med EMKs første tilleggsprotokoll artikkel 1» (se sammendraget s. 1345).

Men om ikke 5 års stridigheter for norske domstoler skulle vært nok, så gikk Volstads advokat (og fhv. ekspedisjonsjef i Fiskeridepartementet) Stein Owe til det skritt å bringe høyesteretts avvisning av påstanden om menneskerettighetsbruddet inn for Den europeiske menneskerettsdomstol.

Ut i fra statsråd Sandbergs fremstilling skulle en tro at den norske stat tapte og at den private reder Volstad vant denne saken i Strasbourg. Var det tilfelle? Nei da, så langt i fra. Den norske stat vant og den norske reder Volstad tapte. Og det ble en knusende seier: Kravet – konstaterte forberedende EMK-dommer – om at kvotetildeling var vernet av (FTP P-1-1) var så «manifestly illfounded» (manglet så fullstendig rettslig grunnlag) at domstolen ikke en gang fant å ville ta saken opp til realitetsbehandling.

Det er forstemmende at folkets øverste representant i fiskerisaker står på talerstol etter talerstol og snakker midt i mot det folket han representerer og det standpunkt som Norge sloss så hardt for å oppnå.  Straks saken er et tilbakelagt stadium, benektes sannheten og så allierer denne ypperste representant for kystfolket seg med kystfolkets mest arge motstandere. Det er nesten ikke til å tro.