Alt var mye bedre før. Spesielt russen. Nå får de pinadø skjerpe seg. Jeg liker ikke å gjenta meg selv, men når de nye generasjoner ikke lærer noen verdens ting, blir man nødt til å repetere litt for dem. Holde ungdommen litt i ørene, og smekke dem litt på rumpa med spanskrøret.

Jeg har et anstrengt forhold til mai. Greit nok at det blir lysere, men det betyr også at gatene fylles opp av skrikende måser, som glupske glefser i seg søppel og hyler og bærer seg så man mister nattesøvnen. Og om ikke lenge skal eggene sprekke og de små arvtagerne terrorisere oss med sine angstfylte smertehyl.

En annen lyd som hører til er lyden av russen. Rødruss, blåruss, svartruss, hvitruss og jeg vet ikke hva. Denne heslig unge gjengen som ubegripelig nok er over myndighetsalderen, og som fester, bråker og – i likhet med måsene – har seg i alt av buskas rundt om på øya. Ikke reiser de seg på bussen heller. Ikke for at jeg alltid tar buss, jeg går til og fra jobb, men likevel. Jeg er helt sikker på at de ikke ville reist seg heller.

Da jeg var liten, var russen en gjeng jeg så på med skrekkblandet fryd. De var svære, de luktet øl og de lagde et helsikes leven gjennom hele første halvdelen av mai. Etter hvert ble man selv eldre og russen ble mindre og mindre skummel for hvert år. Da jeg selv ble russ, vi snakker ti år bak i forrige årtusen, var russen på sitt aller kuleste, på sitt mest kreative og på sitt klokeste og mest ansvarlige.

1990-russen var både morsomme, gærne og samtidig dypt ansvarlige og faglige ambisiøse. Hvis noen fikk en svak karakter (for eksempel en K i norsk eller en Z i O-fag), var det utelukkende på grunn av svake lærerkrefter. Det var iallfall ingen som lot russefeiringen ødelegge for den faglige moroa.

Moroa, ja. For vi elsket undervisning, og vi var alltid disiplinerte og pliktoppfyllende. Pekene vi fant på var subtile og objektivt morsomme og vi drakk sånn akkurat passe mye. Og bare på lørdag. Ikke sånn at vi på noe vis var dølle, YOLO lizm, vi var herlig frigjorte og avbalansert crazy til det akseptable, men heller ikke sånn at vi var sanseløst drita eller uforsvarlig promiskuøse.

Dagens russ tisser og skvetter og puler overalt, mens vi alltid gjorde det vi bare måtte, i merkede områder ment for slikt. Selv de ivrigste av oss benyttet seg av bleier, kateter og bekken, alt for ikke å etterlate oss rester til sjenanse for andre. Da jeg var russ, fikk man en pokal hvis man klarte å ha ei våkenatt (som de nå kaller «å døgne»), men i dag må du ligge med hele lærerværelset og et snes medruss, og legge det ut på Insta, og holde deg våken hele mai måned, om du skal få bare en liten knute i dusken. Det er ikke rart de gjemmer russeluene og duskene sine nå til dags.

Russebilene våre var helt rå (som regel av det norske merket Troll), men hadde aldri mangellapper fra Biltilsynet, eller annet klanderverdig å sette fingeren på. Vi respekterte både høyreregelen og i 1990 snakket vi aldri i mobilen mens vi kjørte. Musikken i russebilene ble avspilt uten fare for tinnitus (som i likhet med AIDS og klamydia var noe som knapt fantes i Nord-Norge på den tiden), på kvalitetsanlegg med god lyd. I bilene spilte vi vinyl, og vi tørket støvet av platene før vi spilte dem.

Det var dessuten kjempegod musikk, for vi hadde også bra musikksmak, sammenlignet med dagens russ. Det var flott ungdomsmusikk med gode og fengende rytmer, og sterke og samfunnsengasjerte tekster. Musikk med mening, som bare sparket nedover. Av og til bortover. Og sjeldent oppover. Klok og god musikk med mening og dybde.

Nå er det bare pling-plong-plang og hul dunkdunkdunk-musikk med tekster av frekk, seksuell karakter, fremført av maskiner, og ikke mennesker som er flinke på instrumenter. Dum, uansvarlig musikk uten mening, med holdningsødeleggende konsekvenser som sender hele bunten ut i moralsk undergang. Når jeg hører på dagens russemusikk og lukker øynene, tenker jeg at det må ha vært slik det hørtes ut da Trubadurix, skalden i Asterix, spilte harpe og sang.

Trubadurix, musikeren som fremfører musikk så utålelig at den alene kan fremkalle regn. Så tenk på det, russetufser, om dere blir plaget av kulde og styrtregn i russetida deres. Det er bare ren karma, en straff for den elendige musikken dere hører på. Dere bør forresten serr lese ordentlige tegneserier, som Asterix. I stedet for bare å spille på data, henge på Insta og hooke på skateboard.

Dessuten er det direkte opprørende å høre russen synge vår egen musikk, som vi stolt fremførte og hadde håp om at skulle gå arv i arv, for eksempel den viden kjente og folkekjære «Shikkelakke». For oss var det ikke bare uansvarlig tøv, men et kamprop med samfunnpolitisk betydning.

På slutten av regla, når vi sang «Shikkelakke, bommelakke jazz bom bøh/ Julekake, julekake hjembakt brød», var det for å hylle skikkelig god kvalitetsjazz, prise våre mødre som lagde skikkelig gode julekaker (nå spiser de kaker og sjokolade hver dag, og verdsetter ikke herligheter som fattigmenn og sirupssnipper) og som bakte deilig brød til skolematen.

I dag tror ungdommen at hjembakt brød er hovedstaden i Jugoslavia.

Vi var i grunnen perfekt, da vi var russ. Noe å strekke seg etter for dagens lømler og russepakk. Ikke kan de latin heller. Verden går sannelig bakover, så er det bare å ønske alle dere over 40 lykke til og be dere stålsette dere for de neste ukene. Det blir ikke lett, men sammen skal vi holde ut og klare det.

Så får vi bare håpe at russen skjerper seg til neste år. Men jeg tviler. For vi vet jo at det bare blir verre og verre for hvert år. Og det gjør meg utrolig trist. Shikkelakke lizm.