På grunnlag av reguleringsplan og et tilsynelatende noe udefinert program har Totalrenovering innhentet fire forslag til utbygging fra ulike arkitektkontorer. I den offentlige debatten er det påfallende stille omkring de visjonene som er fremlagt. Det er flott at Totalrenovering belyser muligheter fra flere fagmiljøer, men etter å ha studert forslagene er det grunn til å stille noen kritiske spørsmål:

Har arkitektene klart å utnytte potensialet i dette sentrale og historisk viktige området med naboskap til Skansen og sporene etter maritim industri? Hva gir utbyggingen til byen?

Ved at reguleringsplanen tillater en oppfylling og videre utbygging ut mot sundet, betyr at byens fremste ikon – konstellasjonen Ishavskatedralen og den fredede Tromsøbrua – i sterk grad blir berørt av utbyggingen.

Dette er arkitektenes største utfordring. Det er derfor å undres over at her, på byens sjøfronts mest iøynefallende punkt enten du kommer sjøveis eller landveis, plasseres den mest generelle og repeterende funksjon som vi møter i de fleste havnebyer i Norge – et hotell.

Ettersom alle forslag viser samme lokalisering av hotellet, oppfattes dette som et fait accompli i forutsetningene for arkitektenes arbeid. Hotellet vil i denne situasjonen være seg selv nok uten å være i dialog med, eller tilpasse seg, byens stoltheter. Dette enten det er i form av en silolignende bygning eller et Dubai-inspirert hotell.

Vedtaket om etablering av Museet for Nordområdene i polarhovedstaden Tromsø, og diskusjonen om lokalisering av dette, har skapt store forventninger. Verftsområdet vil uten tvil være en verdig plassering for museet, og det er utmerket at noen av forslagene har innpasset dette i planområdet. Det er likevel uforståelig at museet blir forvist til et bofellesskap med forretning og boliger, det hele i form av en lydbarriere langs brua. Av hensyn til byens ambisjoner og fremtidige renomme må det tørres å tenke større!

Det hadde vært å håpe på at minst ett av forslagene hadde overstyrt de antatt gitte forutsetninger og plassert museet der det tematisk hører hjemme: i kontakt med havet og synlig for alle! Da Astrup Fearnley-museet i Oslo flyttet, forsto byen viktigheten med sjøfronten, og museet satset på det beste: Den italienske arkitekten Renzo Piano. Ved å legge Museet for Nordområdene ut mot Tromsøysundet vil Verftets potensial til å skape en unik havnefront i Tromsø utnyttes.

Funksjonelt homogene og strigla miljøer er dessverre et biprodukt når større områder saneres og omformes. Dette problemet er først og fremst forankret i reguleringsplanen som definerer formål og avgrensninger.

Hva ville skjedd om sporene fra fortida i større grad kunne gjenspeiles i planområdet og inspirere både reguleringsplan og arkitekt til å skape det uventede og opplevelsesfylte? Funksjonsblanding er nødvendig for å skape liv mellom husene. Hva med å ta i bruk verkstedhallen til opplæringssted for industri-teknologi, ingeniørfag og arkitektur? Eller utnytte rommet under Tromsøbrua til utendørs teaterscene?

At sjøfronten skal være allment tilgjengelig er et rimelig krav. Hotellets plassering truer offentlig bruk av sjøfronten, noe som arkitektenes illustrasjoner tydelig viser. Plasseringen er heller ikke arealeffektiv eller miljømessig god ut fra kravene om kjøretilgjengelighet.

Dette gjelder busser, taxi, varelevering og privatbiler som må ledes helt ut til denne utstikkeren. Besøkende til et museum er ikke avhengig av å kjøres til døra, og varelevering har en helt annen frekvens. Egenbelysningen fra en lav museumsbygning på utstikkeren vil også være enklere å tilpasse i forhold til Ishavskatedralen enn et hotell med 10–12 etasjer.

Verftets symboltunge omgivelser krever etter min mening en ny vurdering av hovedgrepet for utbyggingen.