17. mai står for døra. Da kan vi være norsk igjen. Med god samvittighet skal vi finne fram flaggene og mai-sløyfa, pusse vårskoene og presse dressen for å gjøre svenskene enda mer misunnelige over at vi har en nasjonaldag å feire.

Vi har riktignok glemt alt som har med 1905 og løsrivelsen fra broderfolket å gjøre. Den slappe blågule gjengen over fjellene i øst giddet simpelthen ikke gå til krig mot oss da vi installerte vår egen danske som konge i fedrelandet. Carl ble til Kong Håkon, og 17. mai 1814 ble vår egen norske dato vi aldri skal få glemme så lenge vi lever.

Gro Harlem tråkka rett ut i bæsjen. «Typisk norsk å være god» sa hun etter et idrettsstevne på nittitallet. Herregud så stolte vi ble et lite øyeblikk. Før vi innså at vi slett ikke er et hår bedre enn noen andre på denne planeten. Tvert imot har vi mye å fikse når det gjelder oss nordmenns omgang med verden rundt oss. Slik sett var det bra at statsministeren vår var den som la dette egget. Da fikk resten av oss noe å tenke på etter hvert.

Hva er det å være norsk? Hva særpreger oss som folk og hva er det egentlig vi feirer denne dagen i mai? Er det at halve landet sitter pal foran tv-apparatet og følger Lars Monsen som liksom er alene på tur? Vi nordmenn drømmer alltid om å streife alene ut i naturen med fiskestanga og leve av det landet gir av feite ørreter og moltebær. Vi var altså minst 800.000 som var på den samme turen sammen med den gode Lars. Den norskeste av alle nordmenn. Alene hele gjengen.

Bare på 17. mai klumper vi oss sammen med finklærne våre. Tetter fortauene og glaner etter slekta som skal gå i toget, eter pølser og slafser is så det renner nedover bunaden. For det er noe annet norsk. Bunader. De damene som ikke har en bunad å presse seg inn i på nasjonaldagen er ikke ordentlige norske damer. De er enten utlendinger eller overurbaniserte partyjenter. Gubbene deres, med sine halvstrømper og stramme sylvknepte jakker, ser ut som en norsk utgave av Ken. Dere vet; typen til Barbie.

Vi norske trenger mer plass rundt oss enn alle andre. Nordmenn liker egentlig ikke å ha folk så altfor nært innpå seg. Selv om vi bor ute i distriktet hvor byfolk har hyttene sine, finner vi alltid fjernere steder å slå oss ned når vi skal slappe av. Ikke noe rart i at det er vi som har funnet opp programserien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Vi finner nesten umulige steder til å klore oss fast på. Og det slår veldig godt an ute i verden. Mange liker det de ser. Ikke bare antropologer følger denne produksjonen, men mange undrer seg nok over hvor mye plass det egentlig er i dette landet.

I Norge eier folk sine egne hus. Andre steder i verden er det vanligst å leie hus og leiligheter. Selv i Norden er dette spesielt. En norsk måte å bo på. Vi skal også ha hytte på påskefjellet. Massemediene er fulle av slikt i disse vårukene, særlig i påsken, da en lett kan tro at hele landet er i denne hytta si på påskefjellet. Etter hvert vet vi at dette er en bløff. Bare 10 prosent av oss har en slik hytte, men pytt. Viktigst er at vi får spikra fast hva som gjelder her. Vi er født med ski på beina hele gjengen. Selv om vi bare tusler iskaldt rundt i snøslapset inne i byene våre og pimper øl i de par ukene når verden står stille i den norskeste av alle påsker.

I 1905 fikk vi et land. Og så kom heldigvis okkupasjonen slik at vi fikk vist hvor innmari glad vi er i det. Noen av oss i alle fall. For utrolig mange samarbeidet godt med tyskerne, og vonde tunger sier at mange også tjente seg rike på det. De villeste av oss kjempet imidlertid tappert og fikk sin heder etter frigjøringa. I hvert fall om en holdt til i Oslogryta. Nedlesset av medaljer har vi sett Kjakan og gjengen fra Milorg hele den nærmeste uka rundt nasjonaldagen. At de egentlige kampene raste på Gratangsfjellet er blitt glemt helt opp til våre dager. Der banket nemlig våre allierte gutter tyskerne så det sang etter.

I dag sliter vi ennå med å være typisk norsk, slik Gro Harlem i sine dager sa at vi skulle være. Halve befolkninga vil ha tiggeforbud. Like mange, eller der omkring, vil slå hånda av enhver som er på flukt med fare for eget liv. Mange nordmenn vil gi mindre bistand til verdens fattige. Vi kjøper fengselsplasser i andre land for å kvitte oss med de av oss som ikke greide å leve opp til gullstandarden å være god nok nordmann.

Så om ungene dine ikke har bra nok klær til å være ute på nasjonaldagen, om du selv ikke har sjans til å presse deg inn i bunaden din, eller du ikke eier penger til is, pølser, brus og ballonger. Kanskje du ikke engang føler deg i nærheten av norsk nok til å vise deg ute denne dagen.

Gi blaffen i alt det der. Du er mer enn god nok.