Er det noe du og æ kan enes som, så er det at vi ikke har en administrasjonsgjeng her i byen, som forvalter sine arbeidsoppgaver på en kjedelige A4 måte. Og det avdekkes rimelig ofte. Du og æ ser at brannsjefen har sendt fem av sine ansatte ut til sin egen hytte for å reise pipa si. Opplæring var begrunnelsen.

Alternativet var å sende de til dyre pipekurs sørpå, og da kanskje med ukjent kursinnhold – og pipereisningsmåter vi ikke er kjent, eller tjent med her nordpå? Med den begrunnelsen så skulle vi – innbitte motstandere av å sende folk sørover for å utvikle seg – og reise sitt ego, være spylt over til brannsjefens side i den noe hastige pipebeslutningen. Og den selvpåsatte hjemmebrannen – være slukket.

Men helt slik ser det ikke ut til å bli. Vedtakskompisen Nermo, som godkjente innstillingen om at pipa til brannsjefen var et nyttig opplæringstiltak – så etter en dag eller to, at vedtaket kanskje ikke var godt gjennomtenkt. Så nå har pipa fått en annen lyd. Begge innrømmer at det var et litt kjapt og korttenkt vedtak.

Det flommer over av beklagelser. Og det er bra. Ingen er perfekte, og de som gjør noe, gjør selvfølgelig flere tabber enn de som ikke er særlig aktive i å få i gangsatt ting. Brannsjefen og Nermo er flittige karer som liker at det blir gjort noe. Ting skjer. Men stundom går det litt for fort for dem.

De har relativt nylig fått slukket den forrige selvpåtente brannbåtbrannen, så en liten pipebrann på våren skremmer vel ingen? Så lenge det ikke blir en gedigen bråtebrann. Men som sagt – guttan får da gjort noe, slik at både media og du og æ, får noe å godte oss over. Og det i seg selv er jo en verdi.

Det blir som kjent ingen røyk uten ild, og det kan virke som om at det over tid kanskje har vært en ukultur i brannetaten i å blande private gjøremål noe inn i arbeidsinnholdet til ansatte på brannstasjonen. Konsekvensen i å reise pipa til brannsjefen – eller å utføre andre skummende gråsoneøvelser, kan kanskje være neste post på agendaen, når brannetaten skal se på sin måte å forstå hva en arbeidsdag skal inneholde av gjøremål.

Men la oss si at brannsjefen kan dokumentere at tilsvarende pipeøvelse i kurs sørpå, hadde kostet Kommunen ørten ganger mer – totalt sett. Hva ville vi sagt til det? Ville vi da ha applaudert hans økonomisk gode initiativ ved å sende noen ansatte ut til hytta i Skarsfjord – for å reise hans pipe?

Eller ville du og æ fordømt det som tilsniking av offentlig ansattes arbeidstid og – kraft? Alle ville jo ha tjent på det. Brannsjefen og Kommunen. Samt at dine og mine skattepenger ikke ville ha blitt svidd bort til overtente kurs, for at noen søringer skulle tjene seg rike på pipereisning i nord. Sånn grovt sett. En ting skal vi dog være klar på.

Kritikk blir det uansett. Denne verden er ikke lengre særlig lett å tilfredsstille, men lett å sette fyr på. Uten brannsjefens påvirkning.

Vi ser det på valg som holdes. Vi har fått sjokk på sjokk den senere tid. Valg i USA, Storbritannia og Frankrike synliggjør ganske så klart at nå stemmer vi ikke lengre på det vi vil ha, ut fra en engasjerende vurdering av kvaliteten i kandidatene og deres politiske program.

Vi stemmer mot det vi ikke vil ha, i større grad enn å stemme på det vi vil ha. En flom av proteststemmer blir lagt ned i urnene. Konklusjonen er at verden er i krabbegir. I sterk motbakke. De rike blir rikere – og de fattige fattigere. Dermed øker forskjellen mellom folk i økende grad.

De fattige som sitter på økonomiske bussvrak som ikke kommer seg opp velferdsbakken – og som fortvilt må ut og skyve i et bortkastet forsøk på å nå toppen, blir etter hvert lei av å se velstandsbussen fyke forbi med feststemte champagnefolk om bord. De skåler og ser mildt overbærende på dem som fortvilt – og fåfengt, prøver å skyve sitt transportvrak av velstandsgoder opp til nye uoppnåelige høyder.

Det er vel kanskje ikke rart at det skjer opptøyer i en slik urettferdig verden? Så kan man si at mange får som fortjent. Det er alltid en årsak til at du har ditt – og æ har mitt, og at vi derfor har ulike levevilkår. Men i dag er starten på livet så stygt forskjellig, at det er nesten umulig å utligne livets startskudd for veldig, veldig mange.

Men se på det som skjer i et ekteskap. Den som tjener mest i ekteskapet – deler med den annen part, slik at velferdsdressen passer begge. Vel, vel – stort sett da! Skal vi få en form for ro i samfunnet, så må kanskje en slik fordelingsform og – vilje, skje i større grad i den skeive økonomiske verden vil lever i?

Æ var nylig på et interessant møte. Dialogmøte bolig. Veldig godt initiativ fra Tromsø kommune og Næringsforeningen i Tromsø. Interessant fordi kommunen over tid har fått et rykte om at byggesaker i Tromsø tar tid.

Det gjelder både for tunge norske aktører som har planlagt store bygg/hotell – og til vanlige husbyggere. Som du og æ. At noen store har fått ei kald skulder fra Kommunen, kan egentlig være litt greit. Det skal ikke være slik at bare noen profilerte investorkjendiser banker på etableringsdøra, så skal vi logre halen av ledd for at de vil komme til vår vakre by.

Det kan virke som om at de nærmest forventer å få topptomter til spottpris, og alt annet skal legges særdeles billig og lettvint til rette for dem. Mens lokale aktører må gå den vanlige – litt tyngre veien. Men de lokale får det da til. Gode Roar Dons og The Edge er fine eksempler på det.

Men generelt sett oppleves det ofte at i Tromsø tar regulering og godkjenning for oppføring av eiendomsbygg – av ulik størrelse og omfang, for lang tid. Så æ antok at dialogmøter var et virkemiddel for å få kommunikasjon mellom Kommunen og byggherrer noe mer i ”fartsretningen”.

Men det er vel å ta litt i, å påstå at det ble slik. Æ ble ikke skremt av engasjementet og entusiasmen i møtet. Verken fra meg selv eller de andre deltakerne. Engasjementet og entusiasmen – begge veier, kunne stundom virke som om det var ei korrigert prisliste fra COOP, som ble presentert. For å si det sånn.

Næringsforeningens Sørheim Nilsen åpnet møtet med et godt innlegg om utfordringer Kommunen har. Der konsekvensen av dagens boligpolitikk, ble oppsummert som en negativ situasjon for tilførsel av interessant kompetanse – og nye etableringer i Tromsø.

Fordi knappheten – og kostnader til bosted og areal for industrietableringer, utgjorde en så tung faktor når interessante personer/firmaer vurderte hvor de skulle etablere seg, at Tromsø ofte ble sjaltet ut av ei potensiell etableringsliste. Av dem som har alternativer. Og det er ofte de mest interessante og dyktigste.

Deretter var det vanskelig å se at viljen – og evnen til å fjerne fartsdumper i den kommunale behandling av bolig- og reguleringssaker, var noe som ble oppfattet som et behov. Det kunne virke som om at ”ting tar tid” eller ”ting skal ta tid”, er en arbeidsform som har grodd seg fast – og blitt et felleseie innen fagområdet boligsaker i Kommunen.

Det er selvfølgelig også god kompetanse og smittende engasjement og holdninger blant kommunens mange ansatte, som slår min lille observasjon i hjel. Men kanskje Kommunens ledelse skal gi litt ekstra fokus til de ”førerhundene” i Kommunen, som kan skape et miljø og en kultur der ”fart og spenning” stundom overtar arbeidsformen ”ting skal ta tid”?

Eller hurr?