Våre styrende myndigheter har nå endelig bestemt seg. De skal slå sammen fylker i nord. Troms og Finnmark skal bli ett. Stortinget har talt.
Loddet er kastet og den ulidelige spenningen vi har vært utsatt for så lenge nå har endelig blitt utløst, og vi kan puste lettet ut. Noen av oss, vel og merke. Hva skjer så fremover? Tar samene over nå og lager et nytt fylkesvåpen som likner det Tromsø allerede har.
LES OGSÅ: Troms slås sammen med Finnmark
Rein på blå bunn. Noen sliter allerede med historien om Nordde-Norge og syns det samiske innslaget er litt for dominerende. Dem om det. Det er omtrent like interessant som at ordføreren i Tromsø skal fortelle deg når du skal skifte til sommerdekk før reinkalvria her vært. (Reinen skal kjenne sne i klauvene når den blir født om våren).
Prosessen frem hit har ellers vært av ymse kvalitet. I fylkestinget i Troms ble det stilt mistillitsforslag mot fylkesrådslederen fordi de mente at hun ikke hadde gjort den jobben hun var betalt for. Det skal ikke underegnede ta stilling til. Det avgjørende var at det faktisk ikke eksisterer en grobunn for å slå sammen hele landsdelen.
LES OGSÅ: «Arbeiderpartiet taler med to tunger»
I politiske kretser, kanskje, men ute blant folk er det stort sett bare motstand å møte. I Finnmark, slik det ser ut i dag, er denne motstanden massiv. Og Helga Pedersen, som nå seiler opp som stemmen fra fylket i øst, sier at om det blir regjeringsskifte skal denne sammenslåingen med Troms gjøres om på øyeblikkelig. Senterpartiet er selvsagt enige i det siden de der i gården lever av folkelig misnøye for tiden.
Man kan tvile på dette. Det blir vel heller stakkars Nordland fylke og Bodø som havner i skyggenes dal. De er hverken nord eller sør. Bare midt i smørja. Gjesp.
LES OGSÅ: «Finnmark/ Troms – en unik mulighet!»
Hvorfor er det ingen som snakker med folket som bor i disse fylkene? Hvorfor er det man tror at politikere vet best i slike saker? At noen stemte på en liste med personer som partiene hadde valgt ut til å representere de enkelte partiene i sine fylker i siste fylkesvalg eller stortingsvalg, betyr ikke at fasiten er lagt.
Saken er at man driter tynt i hva den vanlige mann og kvinne i gata mener. Dessuten er det fryktelig lite en vanlig stortingsrepresentant fra fjerne strøk i landet har å si i de indre gemakker i hovedstaden. (Fjerne strøk betyr i denne sammenheng alt som ligger utafor oslogryta eller partiledelsen).
Alt høres veldig flott ut i valgkampen, da skal man til Oslo for å sette fylket sitt på kartet, gjøre vei vellinga, riste opp makta, slå i bordet eller hvem vet hva? I virkeligheten sitter de på gangen når viktige avgjørelser blir tatt. Skulle noen av disse representantene åpne kjeften litt for mye i media eller på gruppemøter, er de snart utafor alt av tillitsverv i sine respektive partier.
Sentralmakta i Norge er nemlig svært sterk. Den styrer egentlig alt ute i landet. Regionene har lite de skulle sagt om det meste. Staten styrer økonomien i minste detalj. Kommuner eller fylkeskommuner sitter som eksempel ikke igjen med noe som helst om de tiltrekker seg arbeidsplasser og skaper gode økonomiske resultater i området sitt.
Skattepengene går til Oslo. Deretter får kommuner og fylker den summen en årlig blir tilgodesett fra regjeringen eller stortingsflertallet.
Incentiver, som det heter på fint språk, fins nesten ikke i inntektssystemet. Derfor er det motløsheta som preger Kommune-Norge mer enn noe annet. En kommer ikke av flekken når det gjelder de større sakene, uansett hvor hardt en jobber for det.
På samme vis er det med investeringer til veier, bruer og tunneler. Alle vet at NTP (norsk transportplan) fastsettes av Stortinget. Den som ikke har rævet seg inn med de rette kretsene her, står tomhendt tilbake. Straffen for ikke å ha pisset makta opp etter ryggen, blir bompenger opp til halsgropa.
Derfor er det en spesiell opplevelse at sentralmakta nå også bestemmer hvor grensene skal gå i Nord-Norge. Ikke at en er spesielt overrasket over det.
Regionreformen kommer neppe til å forandre veldig mye. Noen kommuner og fylker blir slått sammen. Deretter blir alt nesten ved det gamle. Like liten innflytelse og tomme pengekasser vil prege dagliglivet til de som sitter i kommunestyrer og fylkesting. Noen har fått nye kommunenavn og enkelte får nå så flott bestemme sitt eget navn.
Og her er vi ved kjernen i dette hjertesukket. Det er dette som blir oppgaven vår her i nord. Det eneste vi virkelig får lov til å bestemme over. Navnet.
Nå skal det oppnevnes juryer og folkepaneler, tippekonkurranser og meningsmålinger for å finne ut av hvilket navn som har størst oppslutning i hvilket distrikt?
I spissen for det hele skal sikkert en eller annen ledende mediebedrift gå. De elsker slikt i media. Aviser og abonnementer kan selges på dette. Du får bare vite hva de mener i ditt distrikt om du har nettbrett eller er digital nok fra før.
Kritikken mot reformen kommer til å forstumme helt. Navnekonkurransen kommer til å bli så spennende at de som ennå lirer av seg kritiske merknader til hele greia, som undertegnede nå gjør, blir å betrakte som rene brønnpissere.
LES OGSÅ: Egons kåseri - Hva skal barnet hete?
Det eneste vi må vite før vi begynner er at det er bare et navn som det er totalforbudt å finne på. Et navn som nesten vil starte en væpnet konflikt om det havner på blokka til noen. Ingen varianter av ordet Nordland blir akseptert.
Det er noe det, for oss som trodde vi var et slags Nordlendinger hele gjengen.
