Norges Fotballforbund (NFF), sammen med Kulturdepartementet, gjorde i 2004 en omfattende analyse av hva kunstgress og kunstgressgranulat av brukte bildekk inneholdt. Analysen ble utført av Byggforsk, nå SINTEF.

Rapporten leverte vi til forurensningstilsynet (SFT), nå Miljødirektoratet, som igjen sendte analysen og prøver til Norsk institutt for luftforskning, Norsk institutt for vannforskning, Folkehelseinstituttet og Radiumhospitalet. Konklusjonen kom i 2006, hvor Nasjonalt folkehelseinstitutt uttaler at kunstgressbaner med granulat fremstilt av oppmalt bilgummi, ikke er helsefarlige, men kan gi en risiko for negative miljøeffekter lokalt i overflatevann som mottar avrenning fra kunstgressbaner. De totale mengdene som lekker ut er imidlertid relativt små.

Konklusjonen var så klar, at vi ikke fant grunn til å stoppe bruken av granulat fra bildekk, men anbefalte likevel alternativer, spesielt innendørs og nær stillestående resipienter. Senere er SBR-granulatet som vi nå bruker, levert fra nye fabrikker med ny teknologi, og er derfor renere enn for få år tilbake. Det kan virke som at granulatet som ligger i Nordreisa er et granulat av Østeuropeisk opprinnelse, et granulat som svertet noe, men fortsatt ikke helseskadelig. EU har dessuten faset ut flere uheldige bestanddeler i nye bildekk slik at nytt granulat vil bli stadig renere.

Miljødirektoratet viser til en ny EU-rapport som konkluderer at helserisikoen er lav for fotballspillere og de som kommer i kontakt med resirkulert gummi fra kunstgressbaner. Nå har det europeiske kjemikaliebyrået ECHA gjort en ny vurdering basert på oppdatert kunnskap hvor de har vurdert eksponering for gummigranulat ved hudkontakt, spising og innånding av støv og stoffer som fordamper fra granulatet. Byrået konkluderer med lav helserisiko for brukere av kunstgressbaner, inkludert barn, og for arbeidstakere som installerer og vedlikeholder banene.

Skulle nye forskningsresultater vise at granulat kan medføre helsefare, vil NFF selvfølgelig ta affære umiddelbart.

Når det gjelder miljø, har vi lenge anbefalt baneeierne å samle opp granulat som kommer utenfor banen og gjenbruke det eller deponere det på godkjent mottak. Det er viktig å fjerne granulat på avveie pga. forurensning av naturen.

Vi ønsker nå å iverksette et pilotprosjekt der vi sammen med baneeier utvikler treffsikre metoder for å fange opp granulat utenfor banen. Mikroplast-utfordringen er særlig en utfordring i snørike områder der banene må brøytes om vinteren, og således ikke så utbredt i deler av landet hvor ingen eller få kunstgressbaner er vinteråpne og/eller klima ikke nødvendiggjør snøfjerning fra banene.

Vi har i dag cirka 450 vinteråpne baner, ca 330 av disse ligger i Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møte og Romsdal.

Kunstgressbaner betyr enormt mye for fotballaktiviteten i Norge. Det er selvfølgelig svært viktig at kunstgresset ikke representerer fare for helse og miljø. Det er imidlertid også viktig at ikke rykter eller bevisst feilinformasjon skal stoppe kunstgressutviklingen eller gjøre banene unødvendig dyre.

Det kan leveres kunstgressbaner uten noen form for innfyll. Kvaliteten er foreløpig ikke så god som på baner med granulat, og anbefales derfor ikke av NFF. Av alternative innfyllsmateriale, er oftest kork og ren sand trukket fram. Kork leveres i svært forskjellige kvaliteter, hvorav den beste kvaliteten er mangelvare på verdensmarkedet og derfor dyr og vanskelig å få benyttet til kunstgress.

Uansett vil kork slites mye fortere enn gummigranulat, og vil måtte skiftes ut etter anslagsvis 3–4 år. Oppsmuldret kork vil kunne tette dreneringen i banen.

Sand gir ikke de spilleegenskapene vi ønsker, selv med et støtdempende lag under kunstgresset, og banen blir frossen og hard ved temperaturer under 0 grader.

Konklusjonen er entydig: Så lenge gummigranulat ikke er helseskadelig og man jobber på spreng for å få redusert granulat på avveie, er dette det beste innfyllsmateriale som kan brukes per dags dato.