På den andre siden vet vi at ingenting blir helt sant om vi anstrenger oss aldri så mye. Det er nok å se på hvordan vi tøyer og bøyer på den såkalte sannheten om verdenskrigen.

Vi er ikke ferdige med den sytti år etter. Nye sentrale bidrag til den historien kommer årlig, og er fremdeles etterspurt av et stort publikum.

Har «fake news» noe med dette å gjøre? Kan det hende at vi har lullet oss inn i en slags forståelse av virkeligheten som passer oss så altfor godt? Så godt at vi ikke gidder å åpne øynene mer enn nødvendig?

Den samiske befolkningen i landet vårt er delt i kravet om sannhetskommisjon. Det er naturlig. Ikke alle er like begeistret for å åpne gamle sår.

Vil ikke bli minnet på hva som skjedde da samer nærmest var å regne som språkløse, kulturløse og identitetsløse. Nærmest statsløse.

Mye av dette er vonde minner en gjerne vil ha lagt bak seg, fordi en gjerne vil se fremover mot bedre tider. Det er forståelig, men svarer ikke helt på kravet om å gjøre hva en kan for å etablere en felles forståelse av det som helt åpenbart var et statlig overgrep mot en folkegruppe i sin tid.

Noe mer forstemmende er det at sentrale mediefolk i vår nordlige landsdel ikke anerkjenner denne prosessen og støtter opp om den. Særlig når en som vanlig avisleser daglig kan se at ingen sak er for liten for pressen til å smøre den opp over hele forsiden.

Vi vet at mye er rettet opp av de gamle overgrepene. Kongen har bedt om unnskyldning og staten har tillatt, og finansierer, Sametinget. Riktignok med et begrenset forvaltningsansvar. Det er imidlertid der, og kan vokse seg større i fremtiden, om man ønsker det.

De fleste av oss vil at våre folk innenfor grensene av nasjonen skal leve godt i lag fremover. Kan vi det når sentrale krefter i det samiske miljøet vil se nærmere på hvordan historien har forløpt?

Har vi et omforent og felles dokument som sier det som må sies om internatpraksisen og tidvis ren demonisering av samiske grunnholdninger bakover i tid? I visse kretser lever nemlig dette i beste velgående opp til våre dager.

Hvilke krav en bør stille til en slik prosess er et sentralt spørsmål. Vi vet noe om hva som har skjedd i vårt eget land, og det kan for så vidt være grunn god nok til å se nærmere på det. Men hva med våre naboland?

Om en skal grave i dette, bør det være noe som også tar opp i seg den samiske befolkningens forhold og historie i land som Sverige, Finland og Russland.

En sannhetskommisjon bør kanskje springe ut fra et felles nordisk/russisk konsept. Prosessen kan da munne ut i en felles diskusjon på Nordkalotten, for å endre inngrodde forestillinger på området.

Ute i landet vårt, Norge, skal det fortsatt ikke mer til enn at når myndighetene setter opp skilt med samiske stedsnavn, så finner noen det opportunt å plaffe dem ned.

At det også fins sentrale politikere og meningsbærere i vårt eget nærområde som setter alt inn på å snakke ned det samiske bidraget til samfunnsutviklinga vår, er i seg selv grunn god nok til å ta dette på største alvor.

Noen frykter at det ligger politiske motiver bak kravet om sannhetskommisjon. At det skal bli skapt enda flere samiske rettigheter som følge av dette.

At samiske kystfiskere nå skal få egne kvoter på fiskefeltene. At fremtidige gruveetableringer skal bli enda vanskeligere å få til, og at kommunene skal få enda flere utgifter til samiske skoler og barnehager.

Eller noe så enkelt som at vi som ikke-samiske nordmenn skal bli ytterligere skjøvet bort fra fiskeplasser, moltebær og snøskuterløyper i vår egen landsdel. Konflikten har stått om alle disse spørsmålene i årtier.

Kanskje må en heller fokusere på hva slags liv vi skal leve sammen i tiden som kommer? Vil vi ha dette spørsmålet liggende og murre til evig tid, eller vil vi sammen slå et slag for ekte forsoning mellom de folkene som deler land i Norge og Barentsregionen?

Vi vet godt at uansett hvilke krefter vi setter inn på å finne den hele og fulle sannheten, vil vi aldri lykkes hundre prosent med det.

Det vil alltid være noe som blir uteglemt. Noen som ikke blir hørt eller forstått. Noen vil fremdeles plaffe ned samiske skilt uansett hva vi gjør eller ikke gjør. Det er ikke engang sikkert at det samiske folket får noe som helst ut av dette. At alt blir ved det gamle.

Da må en tenke på at målet med det hele ikke nødvendigvis skal være å gi samer enda større rettigheter eller innflytelse, eller sette en endelig sluttstrek.

Det er i stedet en gyllen mulighet til å åpne en større diskusjon om fremtiden. Som påvirker oss positivt. Både for registrerte samer i manntallet, og vi som tror at vi er etniske nordmenn.