Ifølge media fremgår det at SV, Rødt og Ap ikke vil forlenge avtale om privat omsorgstjeneste i Tromsø. Begrunnelsen er at kommunen kan utføre slik tjeneste like godt som private og at private kan tjene penger på dette.
Avgjørende må være hvilken tjeneste som er best for brukeren av tjenesten – til samme pris. Hvem som utøver tjenesten er uvesentlig. Det bør, naturligvis, være opp til brukeren eller pårørende å avgjøre hvem som leverer den beste tjenesten.
At politikere skal frata brukeren retten til å velge om vedkommende vil benytte privat eller offentlig omsorgstjeneste, til samme pris, er et overgrep overfor brukeren basert på politiske kjepphester eller frykt for reell sammenligning av kvaliteten i privat og kommunal omsorgstjeneste.
Jeg betviler ikke at mange kommunalt ansatte utfører sitt arbeid godt og samvittighetsfullt. Det skulle bare mangle!
Men det er, beklageligvis, mange i Tromsø som smertelig har erfart at den kommunale omsorgstjenesten ikke har vært bra nok.
I flere år var jeg verge for en sterkt psykisk utviklingshemmet. Den kommunale omsorgstjenesten imponerte ikke. Med hederlige unntak, lå da den kommunale omsorgstjenesten altfor ofte på et markert utilfredsstillende nivå verken jeg og andre trodde var mulig i Norge.
Og dette omfattet ofte både ledelse og enkelte omsorgsarbeidere.
Hvorfor kommunal omsorgstjeneste ofte fungerer dårlig for brukere, tror jeg er fordi offentlig monopol ikke stiller tilstrekkelig krav til ansatte i omsorgstjenesten. Fra brukers ståsted kan tjenesten oppleves som om den er til for ansattes ve og vel, og ikke for brukerens.
Utrolig mye sykefravær i offentlig omsorgstjeneste medfører at brukerne opplever at de stadig blir betjent av et utall forskjellige og ukjente omsorgsarbeidere. Ofte av vikarer helt uten faglig bakgrunn og uten forståelse for omsorgsarbeid. Alt for hyppige opplevelser av offentlig omsorgstjeneste på lavt nivå, kommer jeg aldri til å glemme.
I tillegg kommer mangelen med hensyn til rapportering av unnlatt eller skadelig omsorg og andre misligheter. Å nekte brukerne retten til eget valg av offentlig eller privat omsorgstjeneste, er å frata dem en rettighet som ellers er grunnleggende – så lenge prisen er den samme. Resultatet av kommunalt monopol blir at den kommunale tjenesten ikke trenger å anstrenge seg for kvalitetsbedring – hvilket går ut over brukerne.
At privat omsorgstjeneste tjener penger på sin tjeneste er likegyldig forutsatt at de yter minst lik god omsorg som offentlig tjeneste og til samme pris for brukeren. Om de yter bedre tjeneste, er det vel fortjent. Fra kommunen kommer jo, flere ganger årlig, stadig jammer over høyt sykefravær og budsjettoverskridelser for helse- og omsorgstjeneste. Sykefraværet synker nok ikke om kommunen slipper konkurranse fra privat omsorgstjeneste.
At SV, Rødt og AP vil utestenge privat omsorgstjeneste i Tromsø, ser jeg hittil bare en reell forklaring på: Ivaretakelse av kommunale arbeidsplasser. Om arbeidsplassene er kommunale eller private er, for brukerne, likegyldig. Tjenesten er til for brukernes skyld, ikke for de ansattes. Argumentet om at private ikke skal tjene på omsorgstjeneste, som har samme pris som offentlig omsorgstjeneste, er tøvete.
Med det skremmende høye sykefraværet i kommunal helse- og omsorgstjeneste, i motsetning til i privat tjeneste, er det nesten umulig at privat tjeneste ikke tjener penger. Og hva så? Poenget er at de som bruker privat tjeneste selv mener at de der får bedre tjeneste enn den kommunale. Det må være avgjørende for politikerne, ikke at politikere skal sysle med sine kjepphester på omsorgstrengendes bekostning og valgfrihet.
Å utestenge privat omsorgstjeneste av hensyn til kommunalt ansatte – og å hindre at innbyggerne skal kunne sammenligne kvalitet og selv velge den tjenesten de mener seg best tjent med, er misbruk av politisk makt. Spar oss for det!