Jeg vokste opp på Fauske i Nordland, et sånn klassisk tettsted som det finnes masse av i hele Norge. 10 000 i kommunen, 6000 på tettstedet. Da jeg flyttet derfra, etter endt videregående skole, var uskylden i ferd med å miste taket på stedet.

I løpet av oppveksten min hadde jeg aldri sett noen bruke stoff av noe slag. Narko var noe de drev med i byene. I Bodø, Narvik og på Mo. Der hadde jeg hørt at de både røkte alternativ tobakk og misbrukte rusmidler lagd på laboratorium. På Fauske var det ikke sånn, vi trodde det i hvert fall ikke.

Det var en gjeng som hang rundt Samfunnshuset, og som kledde seg som hippier, der vi antok at det var noe muffens, men helt sikre var vi ikke. Jeg husker også en loner, han brukte å gå med flosshatt og stokk, det var ganske aparte på Fauske, og derfor var vi ikke fremmed for at han muligens brukte narkotika.

Han røkte visstnok hasj, var det noen som mente. For alt jeg vet var han kanskje konstant nykter, og spiste gulrøtter og fem om dagen. Han bare så annerledes ut. Mer skulle det ikke til.

På slutten av åttitallet begynte det likevel, litt mer åpenlyst, å sive inn knark på tettstedet, og noen av vennene mine begynte å røyke hasj her og der. Men det var ikke noe annet, så vidt jeg fikk med meg. Sommeren 1990 flyttet jeg til Tromsø.

I 2001 fikk jeg vite at en fra mitt klassetrinn hadde dødd av en overdose. Det var jævla rart. Raymond var en utrolig fin fyr, han hadde vært en av de beste svømmerne i Norge. Mener å huske at han vant et eller flere junior-NM. Raymond virket alltid så blid og fornøyd.

Han hadde besteforeldrene sine i Kines i Sørfold, rett på andre siden av veien der besteforeldrene til bestevennen min holdt til, så jeg traff ham flere ganger der. Han hadde en voldsom og smittende latter, og var kjempesosial. Jeg likte alltid Raymond.

At han skulle havne opp i masse problemer med rusavhengighet og dø så ung, var sjokkerende på mange måter. Jeg fikk aldri snakket med Raymond etter jeg flyttet hjemmefra, jeg visste ikke at han hadde problemer. Men jeg har tenkt på ham mange ganger. At hans dødsfall alene knuste mine illusjoner om hjemplassen min som trygt og uskyldig.

Og jeg føler meg alltid litt naiv når tankene streifer innom Raymond. Tenker på hvor vondt han måtte ha hatt det, og hvor ille det er at han skulle dø på denne måten, som en av de ufattelige 338 menneskene som døde av samme årsak bare dette ene året.

Disse tallene er meningsløst høye, og det er krevende å tenke på dem, at dette er mennesker av kjøtt og blod, og ikke bare tørre tall. Siden jeg flyttet hjemmefra har det dødd cirka 6500 mennesker av overdose i Norge, altså et tall større enn alle som bodde på Fauske da jeg flyttet hjemmefra.

En taus, tabuisert massegrav av mennesker tilsvarende et helt tettsted, mennesker med foreldre, søsken, kjærester, venner og venninner. Noen med en flott og bekymringsløs barndom, andre med opprevne forhold hjemme. Noen var enorme idrettstalent, andre skoleflinke enere. Noen gikk det bare skeis for.

Tilbake sitter uansett sønderknuste familier og pårørende, mange av dem fulle av ufortjent selvbebreidelse.

Det er ingen selvfølge at det skal gå bra med noen av oss, ei heller barna våre. Vi må bare prøve så godt vi kan å ta vare på hverandre. Snakke med hverandre. Og vi må slutte å hovere og skule og se skrått på dem som sliter.

Bare noen få slike små korrigeringer kan være det som utgjør forskjellen nok til å redde et liv. Verdighet er gratis, og det koster derfor ingenting å spandere litt av den på sine omgivelser.

Før knarket piplet til overflata og begynte å ta liv også innerst i Saltenfjorden, var det likevel dem som sleit. Selvsagt var det det. Og alkohol var det tilgang på, i hvert fall øl. Man måtte til Bodø for å få seg vin eller brennevin, på legalt vis iallfall, så det var mange kjellere og baderom der det pipla og surkla av reodorfelgenske apparaturer.

Men ølutsalget i Sjøgata, som vi bare kalte Øl-Hansen, hadde sine faste, daglige kunder. Jeg husker lukta der inne, for det var dit vi dro med tomgods til panting. Den litt sursøte lukta av gammelt øl, som bokstavelig talt satt i veggene og på gulvet. Og de var ofte innom der for påfyll, gutta i Palmehagen.

Det var en liten gjeng som pleide å henge sammen, gutta i Palmehagen. Jeg skjønte ikke så mye av opplegget, hvorfor de alltid var småbrisne og snøvlete i snakketøyet, og noen ganger skikkelig fulle og sjanglete. Men man hadde iallfall en slags idé om at det var noen som hadde møtt på kvist i livet, og som ikke hadde klart å deale med det.

Faren min snakket alltid med dem, og husker jeg at jeg syntes var litt kult og litt rart. Han var trener for det lokale fotballaget Fauske/Sprint, og gutta i Palmehagen var hardcore Sprint-fans, og de hadde selvsagt mange meninger om både formasjoner og hvordan Sprint skulle spille. Pappa lyttet og diskuterte høflig med dem, med et nokså friskt språk.

Når det var hjemmekamp på Fauske stadion, satt de alltid for seg selv i en liten klynge, på nordsida, i skråninga opp mot gymnaset. Nå og da gikk de inn i skauen ned mot Dalanelva og supa i seg litt medbrakt for å døyve den verste nervøsiteten, når vi ledet med ett mål mot erkerivalene Saltdalskameratene eller Bodø/Glimt og det nærmet seg slutten.

Det var nok mange som kunne tenkt seg å gjøre det samme, men gutta i Palmehagen hadde sluppet tak i skammen det var å være full offentlig, så de drakk. Eller, skammen bar de sikkert på, men den tapte i kampen for behovet etter å drikke. Og de hadde for lengst passert stadiet der drikking hadde med fest å gjøre. De drakk for å føle seg edru, for å legge et lokk over den evig hjemsøkende angsten.

Da vi var små, pleide vi å samle tomflasker, slik unger gjorde før. Det var å tråle gjennom Gata (på Fauske kaller vi sentrum Gata, i bestemt form), se i søppelbøttene, svirre rundt Samfunnshuset, nede ved kaia, i smugene mellom kinoen og taxiholdeplassen, også den i bestemt form entall.

Det kunne bli noen tiere til sammen, på en bra dag. Men sikkerstikket var alltid å gå litt ut av Gata, til Palmehagen.

Vi hadde tromsøpalmer på Fauske også. Det var sikkert noen som hadde tatt med seg en kvast etter en tur i Ishavsbyen, og nå vokste de som bare faen i de ytre deler av sentrum, og spesielt i et større område nedenfor Teletunet. Vi kalte det Palmehagen. Og der satt de tørsteste gutta og drakk i sommerhalvåret, og de drakk sånne lange, brune ølflasker man kalte murere.

Murere var bra butikk, for det var dobbelt så mye pant for dem. Og det lå nesten alltid et lass med murere der, hvis det var ei stund siden sist noen hadde vært der. Det var selvsagt mange som kjente til den alltid voksende gullgruva av tomflasker i Palmehagen.

Dette var folk som ikke hadde noen jobb, og de fleste av dem hadde ikke lenger noen ordentlig familie. De hadde hverandre, og de satt og drakk og røyka sterk rullings. Tomflaskene var selvsagt en flott attåtnæring for dem, og den eneste inntektsbringende aktiviteten utenom den månedlige trygda.

Likevel pleide de å gi flaskene til oss, som vi ofte satt og ventet på at skulle bli tomme, som sultne bikkjer rundt middagsbordet. Noen ganger ba dem oss om å stikke av, for de skulle ha flaskene selv, det var sikkert når det nærmet seg ny trygdeutbetaling, men de var jevnt over greie med oss.

Jeg var ikke spesielt redd dem. Jeg husker det i hvert fall ikke slik, og jeg tror det hadde mye å gjøre med at pappa snakket til dem, at han viste dem den lille respekten det var å slå av en prat, behandle dem som folk, snakke til dem med øyekontakt, selv om konsonantene kunne være ganske fraværende i svarene.

Så jeg visste at de ikke var verken kjipe eller farlige. Og til gjengjeld tror jeg de satte pris på at det stakk unger innom Palmehagen, som til tross for egoistiske næringsinteresser tross alt oppsøkte dem og konverserte med dem.

I dag er det ingen som sitter og drikker i Palmehagen lenger. Og mens det fortsatt er noen som sliter med sitt forhold til alkohol, har knarket kommet og tatt over showet. Lille Fauske har fått de urbane problemene man før måtte til byer for å oppsøke, og rusinntaket skjer heller i lukkede miljøer innendørs.

Jeg skal ikke si at det var så forbanna mye bedre før, og det var neppe noe enklere å slite da enn nå. Det var jo heller ikke spesielt glamorøst i Palmehagen, de satt tross og alt og drakk, gjemt bort fra offentligheten av ugress importert fra Tromsø.

Men det hender fortsatt at jeg tenker på dem og lurer på hvordan de tenkte, for nå er de død, hele gjengen.

Lien med den grå frakken og den lille, hvite bikkja si. Ånesen med de tykke brillene. Han litt skumle de bare kalte Maskefjes. Svenne, som jeg opplevde å se drikke rødsprit med rødvinsglass. «Man har da litt klasse», som han sa. Gutta i Palmehagen.