Foreldre står veldig på og ofrer mye for barnets og felles skapets beste i klubben. Når et idrettslag noen ganger får ekstra inntekter, kan vi velge om det skal gå til redusert foreldreinnsats, eller til å øke kvalitet og satsing på eksisterende drift. Et viktig moment her er at vi hele tiden må vokte grensen for når idretten ikke er inkluderende for de aller fleste, at det blir for dyrt for «folk flest» å være med på aktivitetene. Infrastrukturen i forhold til fysiske anlegg er fortsatt i stort behov, barneidrett og voksenidrett trenger haller til trening og konkurranse.

Kommuner som Trondheim og Oslo har gode erfaringer med å drive hallene etter såkalt «Vertskapsklubb»-prinsippet. Det betyr at all sportslig og kommersiell aktivitet i de kommunale hallene utenom normalarbeidsdagen (kvelder og helger), drives av det idrettslaget som har hovedaktiviteten i hallen. Naturligvis etter avtalte grenser og rammer, der vertskapsklubben ikke må bli for dominerende, heller ikke miste evnen til å ta hensyn til helheten i hallens drift, med mange mindre aktørers behov. Å se alle blir førende prinsipp. Dette er ikke å privatisere driften av kommunale haller, tvert imot er det tiltak for å øke dugnadsdrevne idrettslags muligheter for mer offentlig åpningstid og mer breddeaktivitet, som igjen øker rekrutteringen slik at sportslig aktivitet blir bærekraftig helt fram til godt grunnlag for A-lag på seniornivå.

Vertskapsklubb-drift har en stor oppside knyttet til det vanlige publikums tilgjengelighet til ishallen, såkalt offentlig tid i ishallen på kvelds- og helgetid. Den ledige tiden for aktivitet i ishallen for barn og voksne som ikke er med i organisert idrett, krymper i takt med økt aktivitet fra ishockey, kunstløp med flere. Men jeg påstår vi som Vertskapsklubb med hånd om driften på kvelds- og helgetid, vil kunne tilrettelegge for offentlig tid mellom kamper. Dette så vi eksempler på forrige sesong. Vi vil også kunne bli mere «hands on» i det daglige «åpningsvinduet» og utvikle tilbud, for eksempel rettet mot barn og unge i skoler og barnehager.

Ishockeyklubben i Tromsø ønsker å bli vurdert til å være slik Vertskapsklubb for Tromsø Ishall. Kommunen som halleier har vi et godt og konstruktivt samarbeid med, men jeg vil påstå kommunen har sin naturlige aktivitet knyttet rundt akkurat det å eie og ta ansvar for den tekniske driften av anleggene. Idrettslagene som fyller anleggene med aktivitet, har motivasjon for å drive den kommersielle hallutnyttelsen av all tid som faller i kvelds- og helgetidsbegrepet. Og for en del på dagtid også, når ishallen ikke er mye benyttet. En motivasjon som går på å skape tilskudd til hungrige klubbkasser, vil også ha den effekten at det oppstår riktig drivkraft for å drive enda mer kreativt, med spennende aktivitet i hallene. Kreativiteten vokser ofte i takt med motivasjon, slik sett vil både samfunn og idrettslag tjene på at idretten selv får ta hånd om innholdsutnyttelsen av hallene.

En eventuell avtale med kommunen vil kunne bidra til at vi etter hvert får på plass en litt utvidet administrasjon, en bunnsolid tilhørighet for barn og unge, samt en uvurderlig mulighet for breddelagene til enda bedre dugnadsbasert inntekt, på hjemmebane! Effekten vil utvilsomt stå som en solid grunnmur for utviklingen av en ny publikumsidrett i byen vår! Dette er overhodet ikke privatisering av kommunal drift, det er å flytte oppgaver til dugnadsdrevet idrettslag – oppgaver som er et stykke unna kjerneoppgavene en kommune bør bruke fokus og ressurser på. Det kan bli en bedre investering i folkehelse og sosial inkludering, samt en bedre mulighet for idretten å gi økte gevinster tilbake til samfunnet. Og øke muligheten for sportslig utvikling i en idrett med stort potensial i nord. Vinn-vinn for alle interesser.

Sponsormarkedet med små og store bidrag er den tradisjonelle hovedkilden for idrettslagenes balansering av kostnadene i budsjettene. Der er det høy konkurranse og mange av oss i idretten (og annet frivillig drevet organisasjonsliv) om de samme økonomiske beina. Noen bedrifter sponser bare hvis de får noe tilbake, for eksempel en profilering av idrett og aktører på høyt nivå – gjerne nasjonalt. Andre gir pengebeløp til breddesatsing, og har det ikke som viktigste kriterium å bli profilert av klubben/laget, eller annen konkret innsats tilbake. Og noen er en blanding av dette.

Tilskudd til aktivitet fra øremerka fond, både i offentlige kilder (kommuner først og fremst), og private (forsikringsselskap m.m.). Dette er viktige penger som målrettet øker aktivitet i idrettslag, med konkrete satsingsprosjekt som knapt hadde vært mulig uten slike søknadsmidler. Men det krever stram organisering i klubbene, med mer dugnadsdrift for å følge opp og rapportere bruken av pengene i prosjektene.

For å spissformulere konkret; hva skal til for å få ishockey i Troms/Tromsø raskest mulig til Get-ligaen? Naturligvis ville det vært kjekt og meget effektivt med en «rik onkel» av en sponsor, som ser potensialet og vil være med på et eventyr av en utvikling med nye idrettsyndlinger i regionen. Prislappen? Tja, en halv million kroner økende til en hel million kroner per år i fem–seks år fremover, da er profesjonalitet på trenersiden inkludert. Vanskeligere er det ikke. Mens vi venter på et slikt økonomisk mirakel, fortsetter vi hardt arbeid-metoden, med forslag til nye innsatsområder for en foreldredrevet bredde- og toppidrettsklubb.