Jeg vet ikke hvor stor bevissthet det er rundt dette, men jeg blir alltid litt stolt og bløt i hjertet av å tenke på at vi bor i et land der hver og en av oss, uansett hvilken postadresse man har, til enhver tid kan dra ut på havet og hente opp den fisken vi vil.

Det er unikt i verdenssammenheng. Du kan spise fersk, selvfisket fangst, og du kan fryse ned, tørke og salte det du vil ha. Du kan dessuten fiske og levere til videresalg, for inntil 50 000 kroner. Det er helt fantastisk og unikt.

Denne allemannsretten er noe vi burde hatt en egen flaggdag for å markere, så kul er den. Den er et utkomme av det grunnarbeidet tidenes eneste havrettsminister (1974-1978) Jens Evensen fikk meislet ned, som en del av jobben med å sikre vår nasjon rettigheter til å forvalte vår egen kyst.

Så takk Jens, og takk standhaftige menn og kvinner som sto bak dette historisk viktige arbeidet.

Jeg benytter meg selv av den, hele året, og det har i grunnen lite med penger å gjøre. Målt opp mot det jeg bruker på båt, drivstoff og utstyr er det en kilopris på selvfisket vare jeg aldri har orket å regne på. For det handler om noe mye mer og større. Den friheten det utgjør, den rekreasjonen som medfølger å være på havet, i nærkontakt med det livet langs kysten har handlet om i årtusener, den er noe vi skal tenke på, og den skal vi heller ikke kødde med. Nå kan den stå i fare.

Norges ressursrike kyst er ingen nasjonal hemmelighet. Vi har etter hvert fått en betydelig tilstrømning av turister som også vil være med på moroa, og det er i utgangspunktet bra. Vi trenger turisme, og vi skal heller ikke være kjipe, grabbe til oss alt selv og nekte å dele, akkurat som vi heller ikke gjør med nordlyset, midnattssola eller fjellheimen.

Men vi lar ikke turistene ta med seg sola, lyset eller fjellene når de drar hjem heller. Med fisken er det derimot helt annerledes.

Turistfisket langs norskekysten er uten reell kontroll og helt ute av kontroll. I dag har turistene lov å ta med seg 15 kilo filet hver ut av landet etter endt fiske, og de kan spise ubegrenset av den mens de er her. I tillegg har de lov å ta med seg én såkalt troféfisk. Det siste er bare å forby med én gang, da det naturlig nok pælmes masse skadd småfisk og mellomstor kveite, i påvente av et skikkelig trofé.

Norske myndigheter burde uansett bli hardere i klypene. 15 kilo høres i utgangspunktet lite ut, men det er ren filet. Hvor mange kilo rund fisk dette er skjært av fra, av diverse amatører med ymse kniver, og med lite blikk for svinn og den slags, kan man bare spekulere i. En familie eller vennegjeng på 4 kan altså i teorien ta med seg 60 kilo ren filet, pluss fire storkveiter eller trofétorsker, over grensene. Gratis. Det er helt absurd.

Når det gjelder laks, kongekrabbe og andre herligheter man kan hente ut av det våte element, er det helt andre regler, og man får ikke engang lov å ta det med seg ut av landet. Men de som vil ha med seg en smak kan kjøpe det fra butikker der varene er kontrollert, pakket og lagt ut for salg. Da blir også pengene for fisken igjen hos dem som jobber i nærområdene.

Derfor burde fiske på artene med størst beskatning fra turister reguleres betydelig kraftigere enn det er i dag. Per nå er det bare satt av noen teoretiske, og nokså tilfeldige, «kvoter», på til sammen rundt 10 000 tonn, fordelt på torsk, sei og hyse. Tonn, altså. Det er ikke ubetydelige mengder. I tillegg fiskes det hardt på kveita, og det beskattes jevnt av den rødlistede ueren, sjøørret og sjørøye.

At det i sommerhalvåret primært beskattes på de stasjonære stammene av torsk er dessuten en egen sak i saken. Den beite- og gytevandrende torsken som kommer til kysten om vinteren er mye mer robust og tåler høyere beskatning. Det gjør ikke den sårbare kysttorsken. Og det meste av turistfisket foregår nært kysten.

At man i tillegg bare regner med at folk er greie, og lydig stopper når de har nådd den tilmålte grensa, er i beste fall naivt. Jeg kjenner iallfall ikke til en eneste annen forretningsmodell der man praktiserer systemet «vær ærlig, forsyn deg med måte og legg penger og nøkler i kassa når du forlater butikken».

Det kan være en grunn til det, og når man ser hva politiet tar av grovt rovfiske i små og nokså tilfeldige stikkprøvekontroller på grensa, er det ikke ulogisk å anta at mørketallene er betydelige. Jeg selv sett storsei liggende og flyte usløyd, med buken i været, der bare de beinfrie ryggfiletene var skåret ut.

Det er heller ikke slik at eplebønder slipper til turister i hagene sine, uten tilsyn, der man bare ber dem om å være snille og beherskede, med et formanende «PS: Ikke bruk motorsag, skitt plukke!» ved avlevering av nøkler til utleietraktoren.

Det finnes ingen nøyaktige tall på hvor mye fisk som landes av turistfisket til havs, og dette må det gjøres noe med. Turistfisket må underlegges et mye mer strikst og systematisert kontrollsystem. Total kontroll vil vi uansett aldri få, det er bare å se på et kystkart, men det kan reguleres betydelig bedre, og kan stilles strengere krav til dem som driver butikk.

Det burde være fullt mulig å igangsette en bedre og mer ansvarliggjørende journalføring fra dem som lever av turistfisket. Argumentet om at turistene vil slutte å komme hvis de ikke får med seg like mye er patetisk. Det blir som om man skulle kutte fartsgrensene i trafikken, fordi man var redde for at turister ville slutte å kjøre på veiene våre om de ikke fikk kjøre så fort de ville. Logikken er himmelropende mangelfull.

Turistnæringen er viktig, og den skal selvsagt hegnes om. Men argumentene fra denne kanten kan aldri bli hørt på, om argumentene bygges rundt en slags logikk om at turistene ikke vil komme hit om de ikke får med seg alt de drar opp av havet. At det attpåtil er gratis er også helt meningsløst. Hvorfor skal det ikke koste penger? Vi hadde aldri tillatt det om det var ressurser på landjorda, men vi kan jo som kjent «ikke se den grense under vann».

For det er nettopp fisken i havet som gjør at de kommer hit. Hvis fisken forsvinner, forsvinner også turistene. Det ligger dermed, ironisk nok, en allmenningenes tragedie og lurer også her i turistfisket. Vi er i ferd med å pisse på føttene våre i iveren etter å bli varme av turismen. Det kan fort blir kaldt og stusslig om vi ikke tar bedre tak i det.

Evig eies kun det tapte, skrev en betydelig mer ordsterk nordmann enn undertegnede. Verdiene langs kysten vår er umistelige, og nå må vi være smartere i hvordan vi tilbyr varene til turister. Hvis ikke kan vi tape noe av det mest verdifulle vi har, nemlig vår egen mulighet og rett til å ro ut og hente oss koking.

PS: Kommentaren er en omskrevet tekst som ble publisert i september 2016.

PS2: Det er ikke (som det feilaktig fremgår av teksten) politiet som beslaglegger ulovlige uttak av fisk ved grensene, men Tolletaten. Dette til orientering.- Egon.