Realitetene sammenslåingen fører til er åpenbart vanskelige å ta innover seg.

«Komiske Ali» ble en kjent skikkelse i løpet av Irak-krigen, ettersom han hele tiden valgte å se positivt på fremtidsutsiktene for landet, samme hvor mørke realitetene var. Noe av den samme naiviteten gjør seg gjeldende blant tromsøværinger, som åpenbart lever i villfarelsen om at flytting av Fylkesmannen til Vadsø ikke vil få noe som helst å si for oss.

Fredag ble det klart at regjeringen slår sammen Fylkesmannen i Troms og Finnmark til ett embete, og at hovedkontoret for dette skal ligge i Vadsø. I Tromsø blir nyheten møtt med skuldertrekk. Selv dem som åpenbart vil bli berørt, ser ut til å leve i fornektelse og lar være å ta inn over seg at haugevis av arbeidsplasser i Tromsø vil ryke.

Fylkesmannen i Troms har i dag 140 ansatte, mens det jobber 120 hos Fylkesmannen i Finnmark. «Antallet ansatte i Vadsø skal være minst like mange som i dag», sier statssekretær Anne Karin Olli fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Tilsvarende garanti gis ikke for Tromsø-kontoret.

Pressemeldingen understreker at kontorene i Tromsø og Vadsø opprettholdes, men ledelsen og embetet legges til sistnevnte by. Utdypningen fra kommunalminister Sanner er ikke så mye tydeligere: «På grunn av de store avstandene, må det nye embetet ha nødvendig kapasitet og kompetanse i Tromsø, for å sikre ivaretakelse av brukerne og samhandling med regional stat».

Tillitsvalgt for Akademikerne, Per Olav Aslaksen, er en av dem som sitter i samarbeidsutvalget hos Fylkesmannen i Troms. Han har som hovedfokus at ingen skal miste jobbene sine som følge av endringene. «Sammenslåingen må gjennomføres på en måte som lar oss løse våre faglige oppgaver like godt som før, og at prosessen ikke bare er rettet mot omstilling – de må også ivareta jobbene våre», sier Aslaksen.

YS-tillitsvalgt Aase Berg har samme målsetning: «Mange av de ansatte er i en livssituasjon der det å flytte på seg ikke er en enkel sak. Det er vesentlig at prosessen ikke fører til at noen føler seg tvunget til å slutte».

Hadde forflytningen gått motsatt vei, ville ingen vært i tvil om at utfallet ville betydd oppsigelse for svært mange. Ramaskrik hadde kommet, og så definitivt med rette. Å spa opp nye jobber til de 120 det plutselig ikke var bruk for, ville vært håpløst å få til i Vadsø. Hvorfor avstedkommer det nærmest ingen reaksjon når et stort antall stillinger forsvinner fra Tromsø?

Når Telemark og Vestfold nå slås sammen, forventes det at 100 statlige arbeidsplasser forsvinner i dragsuget. Hvordan i all verden kan man forvente at situasjonen blir annerledes her? Hele tanken med en regionsammenslåing er jo å drive mer rasjonelt, og ikke ha dobbelt opp av de samme funksjonene. Hvis man gjør et unntak i Troms & Finnmark, er jo poenget totalt borte.

Ironisk nok er det kun i Finnmark det har blitt protester. Fylkestinget i Finnmark har varslet at de ønsker reversering av sammenslåingsvedtaket. Dersom man får et regjeringsskifte til høsten, kan dette begynne allerede i september.

At noe slikt vil skje, er imidlertid lite sannsynlig. Regjeringspartiene kommer ikke støtte det, ei heller KrF eller Venstre. Arbeiderpartiet vil også neppe stikke kjepper i hjulene for regionsprosessen, i og med at det er så vidt mye å spare på det.

Overgangen skjer uansett ikke før 1. januar 2019, men i slutten av oktober i år tar Elisabeth Aspaker over som fylkesmann i Troms. Hvis hun ønsker å fortsette som fylkesmann i nord, må hun ifølge nåværende fylkesmann, Bård Magne Pedersen, søke på nytt. Aspaker bekrefter at hun akter å søke på stillingen, selv om den fra 2019 vil komme til å være i Vadsø. Aspaker har for øvrig kjøpt seg hus i Tromsø i forkant av tiltredelsen som fylkesmann i Troms.

Jeg hater å være den som bringer negative budskap, men i og med at hovedkontoret flyttes, vil dette resultere i masseoppsigelser ved Tromsø-kontoret til Fylkesmannen. Å tro noe annet er naivt.

Det er på tide å ta dette innover seg nå, og allerede begynne å ratte seg deretter. Regner ikke akkurat med brennende biler i Tromsø-gatene, men har man problemer med beslutningen, er tidspunktet for å si ifra nå.