De som er uenige bedriver heksejakt, bjørnjakt, regelrett mobbing og drar de rike helter og heltinner ned i søla.

Forsvarerne av Bjørn Dæhlie har ikke spart på kruttet når de har omtalt kritikken av hans utsagn om formuesskatten. De har en elendig kampsak. Det er Dæhlie som har sagt noe svært uklokt, og dette har han fått høre. Og i stedet for å gå på saken, tar de på seg offerrollen på Dæhlies vegne, og spiller ut mobbekortet. Det har vært et sykt skue.

At folk reagerer på Dæhlies uttalelser er et utslag av at de tenker selv, og at Dæhlie gjør det i litt mindre grad. Dæhlie blir ikke gjort narr av fordi folk er misunnelige på ham.

Han blir derimot harselert med fordi han brukte noen helt elendige bilder på å forklare hvor tøft det er for ham å være gründer, målt opp mot hvor mye lettere det var å bli heiet på som idrettsutøver, der han attpåtil fikk medaljer for det.

Det er dette folk reagerer på. Det er dette som gjør at Dæhlie plasserer seg selv i gapestokken. Fordi det er en helt tullete analogi. Hvis det norske folk hadde båret ham på gullstol og gitt ham medaljer for at han lykkes i frivillig aktivitet i næringslivet, hadde det vært betydelig større grunn til bekymring.

Derfor velger heller folk å le av det. Og de skriver på Twitter og Facebook og er morsom på hans bekostning. Han, av alle, burde tåle såpass.

Gunnar Stavrum i Nettavisen skriver et harmdirrende forsvar og kaller det «regelrett mobbing». At kommentarfeltet hans under forsvaret er fullt av ukvemsord mot alle som ikke heier på formuesskatt er en hylende ironi han åpenbart ikke har tenkt over (kommunister, klovner, samfunnsnedbrytende parasitter og andre intelligente og konstruktive merkelapper), men det er nå en annen sak.

«Slutt å dra folk som skaper jobber ned i søla», skriver Mari Holm Lønseth, Stortingskandidat for Høyre i Sør-Trøndelag og Sandra Bruflot, 1. nestleder i Unge Høyre, dramatisk i Dagbladet.

På lederplass hos Dagens Næringsliv kaller de det «bjørnjakt» i overskriften, og sier at venstresiden har «gått bananas».

Det skal åpenbart ikke mye til før man ser bananer, regelrett mobbing eller idolfjes i søla i de kretser der formuesskatt er den hellige gral. Det er i det hele tatt fascinerende å se hvor stakkarslig sutrete og pinglete Dæhlis forsvarere ufrivillig gjør ham til.

For det er ikke synd på Dæhlie. Ikke i det hele tatt. Han har betalt 0,85 prosent skatt av en oppgitt formue på nesten 400 millioner kroner, og skjønner ikke at folk ikke klapper og gir ham medaljer. Eller, det er slik det leses av de aller fleste. Og hvis målet da var å få bukt med formuesskatten, er det en tung bumerang som nå dundrer inn i panna hans.

Dernest kommer det evinnelige gnålet om at vi alle skal være så takknemlige for alle verdiene Dæhlie og andre med nettoformuer skaper gjennom sin næringsvirksomhet, verdier som er så verdifulle at de burde slippe å dele dem med samfunnet, slik de aller fleste av oss andre må.

Så la oss snakke om verdiskapning. Jeg sitter i glasshus her, i en avis støttet av staten. Og jeg hadde sikkert krepert i jungelen eller på vidda, om jeg og mine journalistkolleger hadde blitt fratatt PC-ene våre og vi ble satt ut i naturen og bedt om å livnære oss selv.

Jeg har enda ikke sett tall på hvor mye verdiskapning Bjørn Dæhlie har generert. Den er helt sikkert ikke ubetydelig, men det er ingen som vet nøyaktig hvor mye. Jeg vet uansett at Dæhlie har nytt godt av fellesskapet før han ble et nasjonalt ikon han kunne cashe inn penger på.

Hvor mye penger det kostet fellesskapet vet jeg heller ikke eksakt, men han er også et resultat av Norges kollektive spleiselag, der staten betaler satsing på en idrett vi anser som så viktig at vi vil bruke masse penger på den, til tross for dens minimale utbredelse internasjonalt.

OL på Lillehammer, som mer eller mindre manifesterte hans status og popularitet, ble arrangert med en statsgaranti på 1,8 milliarder kroner. Etter overskridelser på over 300 prosent kunne Sissel Kyrkjebø ri inn i åpningsseremonien på en isbjørn mens hun sang.

Og Dæhlie kunne motta jubelbrus, medaljer og noen knepp opp i merkevaren rundt sitt eget navn. Disse milliardene var utelukkende finansiert av norske skattepenger, og det er ingen som har krevd noe tilbake fra Dæhlie, annet enn anstendighet når fellesskapet krever inn en liten skatteprosent (eller promille, den er ikke engang en prosent) av hans formue.

En verdiskapning man faktisk vet blir utført hver eneste dag er av håndverkere, bønder, fiskere, sykepleiere, hjelpepleiere, barnehageansatte, bussjåfører, asfaltarbeidere, jordmødre, ansatte i rusomsorgen, ansatte i psykiatrien, oljearbeidere, bygningsarbeidere, leger og forskere m.fl.

Reell verdiskapning, og disse heltene og heltinnene (som gjerne kunne fått medaljer på daglig basis) betaler skatt til fellesskapet. De klager muligens, de også, men de aksepterer dealen, at det er dette samfunnet vi har laget oss. At vi deler med hverandre.

Og til alle de som mener det bare er kommunistiske, rødgrønne, snyltende parasittklovner som er for formuesskatt: Hvordan forklarer dere at en mann som Victor Norman er for formuesskatt? Han er både høyremann og tidligere statsråd, samt en av våre mest anerkjente økonomer. Ikke kommunist eller snylteklovnesatan. «Formuesskatten er et problem for regjeringen», sa den høyt respekterte økonomen i et intervju med E24.

«Kutt i formuesskatten virker nesten ikke», sto det i den ikke spesielt kommunistiske avisa Aftenposten, som viste til en undersøkelse gjort av konsulentselskapet Menon, som gjorde en uavhengig undersøkelse for finansminister Siv Jensen i 2015.

I 2014 ba VG de 25 høyest rankede økonomiakademikerne ved norske høyskoler og universiteter si hva de mente om effekten av å senke formuesskatten. Kun tre av dem mente det var smart å redusere eller fjerne formuesskatten på sikt.

Så det finnes folk med betydelig peiling på økonomi som mener dette er et verktøy som rett og slett ikke fungerer. Og dette er en gjeng som er litt for innsiktsfulle og oppegående på sitt felt til at man bare kan bortforkare det med tøv og uvitenhet.

Det er selvsagt også argumenter for å redusere formuesskatten, enn si fjerne den for godt. Ikke minst gjelder det dem som i dag rammes av skatteordningen. De vil alltid slippe å betale, hvis de kan.

Hvorvidt det er en god valgkampsak, og hvor bred appell den har utover de kretser der formuesskatten betales, er en annen sak.

Civita burde muligens også funnet seg et mer troverdig offer enn en av de mest beundrede og bejublede ikonene i landet de siste 50 årene, og som attpåtil sitter på det folk flest anser som en enorm formue. Her har de sleivet kapitalt.