I diskusjonen om hvorvidt Det juridiske fakultet skal slås sammen med biovitenskap, fiskeri og økonomi, uttalte Venstres Jonas Stein at det er jåleri at noen enheter mener det å bli gjort om fra fakultet til institutt påvirker fagligheten.

Det må legges til grunn at det er Det juridiske fakultet han omtaler. Jeg kjenner Jonas som en oppegående mann, som stort sett har sine resonnementer i behold.

Derfor er det ganske overraskende at han karakteriserer trusselen om nedleggelse på en slik måte. Det har faktisk vakt oppsikt langt utenfor campus i Breivika at man nå vil avvikle fakultetet.

En sentral begrunnelse for nedleggelsen er at universitetets organisering da vil bli mer oversiktlig. Det er ikke sannsynliggjort at en nedleggelse av fakultetet vil styrke det juridiske fagmiljøet.

Tvert imot, fra lederhold synes man ikke å være så opptatt av dette. Ledelsen har, ufattelig nok, uttalt at det ikke spiller så stor rolle om kvaliteten på jurfak går litt ned, så lenge UiT som helhet styrkes. Det er nesten ikke til å tro at man kan behandle et studium og et fagmiljø det har tatt 30 år å bygge opp så lettvint.

Vi hører andre fagmiljøer si at de klarer seg godt uten å ha fakultetsstatus. Jeg regner med det er her jåleri-tanken til Stein kommer inn i bildet, men det er flere grunner til at det er urovekkende å miste betegnelsen fakultet.

Våre studenter er skeptiske til å skulle konkurrere på arbeidsmarkedet med dem som uteksamineres fra de juridiske fakultetene i Oslo og Bergen, da de har utdanning fra en institusjon på et formelt lavere nivå. Dette kan igjen virke negativt inn på søkningen til jusstudiet i Tromsø, som år etter år (på fakultetsnivå) har vært blant de aller mest populære studiene ved UiT.

I fjor fikk vi også vite at jusstudentene i Tromsø er de mest fornøyde jusstudentene i landet. Det gode omdømmet til Det juridiske fakultet bidrar selvfølgelig også til å styrke det generelle omdømmet for universitetet. Ingen har bevist at det som er bra for jurfak ikke er bra for UiT. I det hele tatt har forkjemperne for nedleggelse en betydelig bevisbyrde når de hevder at det ikke betyr så mye hvis fakultetet forsvinner.

Et annet argument for at fakultetsmodellen bør bestå, er at en innretning mot biovitenskap, fiskeri og økonomi vil underminere bredden i det juridiske fagmiljøet ved UiT. Fakultetet har et ledende forskningsmiljø innenfor så ulike områder som havrett, barnerett og urfolksrett. Det integrerte masterstudiet i rettsvitenskap består av over 40 juridiske emner.

Hvis det virkelig er slik at universitetsledelsen ønsker vi skal innrette vårt studietilbud og forskning i hovedsak mot økonomi, fiskeri og biologi, krever det en helt annen type behandling enn «skinnet av en omorganiseringssak».

Et relevant spørsmål er om ledelsen ved UiT på sikt ser for seg en nedleggelse av masterutdanningen slik vi kjenner den i dag – en suksesshistorie med 1.700 uteksaminerte jurister, hvorav brorparten forblir i landsdelen? Hvis ledelsen ved UiT fortsatt vil utdanne tradisjonelle generalistjurister, bør de lytte til et samlet nasjonalt juristmiljø, som mener dette best kan skje innenfor Det juridiske fakultet som et breddefakultet.

Omorganiseringen har også en internasjonal dimensjon. Det finnes eksempler på at jusstudier og juridisk forskning er strukturert på andre måter, men fortsatt er ”the law faculty” den vanligste strukturen internasjonalt. En slik benevnelse er funksjonell. Den gir hele vårt fagmiljø, fra havrett til barnerett, tingsrett, forvaltningsrett, strafferett og urfolksrett en likeverdig bakgrunn, både i et nordisk og internasjonalt fagfellesskap.

Etter min mening er det reelle, legitime grunner som ligger bak skepsisen til en avvikling av Det juridiske fakultet. For å avslutte i jålerisporet, dette handler ikke om frykt for at lipglossen skal falme.