Daglig utsettes du og jeg for en teppebombing av informasjon. Informasjon vi skal ta stilling til på en eller annen måte. I det ligger det også at du og jeg stundom avslår informasjonsfrieriet. Vi ønsker ikke å tenke nærmere over hva informasjonen vil med oss.

Vi velger å snu ryggen til informasjonens innhold og utfordring. Vi melder oss på en måte ut av de samfunnsutfordringer informasjoner inviterer oss inn i. Vi lar dermed andre ta beslutninger som vil berøre oss. Kanskje litt bekvemt – og litt feigt?

Og så er det kanskje også slik at den informasjonen som formidles i dag lokalt, nasjonalt og internasjonalt, så å si bare er av negativ art. Daglig får vi vite om ulike overgrep.

Vi er blitt så vant til å høre om massedrap av uskyldige barn, kvinner og menn, at vi nesten ikke bryr oss lenger. Det er liksom blitt for mye av det. Vi makter ikke lenger å ta det inn over oss. Informasjonen blir mottatt, men skjøvet fort ut av hjernekistens arkiver og innboks.

Kanskje en forsvarsmekanisme for å verne om egen velvære?

Det kan virke som om media ikke finner positive nyheter like tiltrekkende og aktuelle for deg og meg. Positivt nytt er liksom ikke noen opplagsvinner.

I alle fall synes det som om det er slik redaktørene tenker. Kanskje tiden er inne for å snu litt på den holdningen? Finne fram til de positive hendelser som også skjer i vårt samfunn? Ha større grad av fokus på gladnyheter.

Og da tenker jeg ikke bare på de blide solskinnsoppslagene når godværet endelig finner ut at de vil sende sine varme hilsninger til oss lite besøkte slektninger nordpå.

Det burde kanskje vært slik at for hver negativ ting som media skriver om, burde redaktøren sende ut sine folk for å finne positive og glade historier. Motstykket til elendigheten. Få i større grad fram helheten i samfunnet.

Hvis det skrives om veier som er så hullete at de er like vanskelig å komme opp og ut av, som senga etter en durabelig helgefest, så kom med ei solskinnshistorie om veien som er så slett og fin, at kjøring ikke medfører klapring i svigers gebiss.

Og når det fokuseres på de negative boforhold kommunale beboere utsettes for, så finn fram til de som er salig fornøyd med å ha kommunen som husvert. Få fram smilet og ikke bare grimasene.

Selv de daglige doser av Trumps noe spesielle måter å løse sin jobb på, er begynt å bli så hverdagslige at de ikke lenger skaper det store engasjement.

Vi har liksom konkludert med at enten er fyren totalt bortreist for vanlig folkeskikk og selvkritikk – eller så er han usannsynlig smart, og spiller et spill for å få endret verdensbildet slik som han vil det skal være.

Først ved å skape en form for kaos og oppgitthet – for deretter å foreta en situasjonstilpassing som resten av verden ser på som fremgang. Holdt opp mot alt sludret han tidligere har tvitret og politisk gjennomført. Tiden vil gi oss svar.

Europapolitikere ivrer for et sterkere EU-samhold. Merkel vil gjøre EU til en viktigere faktor i verdensøkonomien. Det vil selvfølgelig også gjøre Tyskland sterkere. Nå med Frankrike ved sin side.

Storbritannia er kasteballen og jokeren i maktspillet. De skal ut av EU. Brexit. Men hvor havner de deretter? I fanget til USA? Og hva innebærer det av utfordringer – positive som negative?

Og hvor går Kina? Vil de utnytte den åpningen som USA og Trump nå har gitt dem til å etablere økonomiske avtaler – og tettere samarbeid med Europa? Og tar de over USA sin rolle som dirigenten i de fleste økonomiske blandakor som synger skjærende falskt på den økonomiske verdensscene?

Kan svært dyre – og bortkastede store internasjonale konferansers lurvete drikkeviser, bli erstattet av et nødvendig økonomisk internasjonalt samhold? I så fall kan vi kanskje få se at verden kan samarbeide på bekostning av nasjonal egoisme?

Og hvor hopper haren Putin? Inn i gulrotbingen til alle som lar døra stå litt på gløtt – eller venter han til tiden er inne for å forsyne seg med hele lageret av gulrøtter? Og her som ellers, så mener media og ørten forståsegpåere å vite sannheten.

Det er et godt, gammelt råd som sier at du og jeg ikke skal følge etter den som hevder å vite sannheten, men følge den som søker sannheten. Men vi er blitt så vant til at det alltid er noen som skal fortelle oss hva vi skal mene, at vi er blitt helt avhengig av dem som hevder å vite sannheten om alt. De som forteller oss hva som er rett og galt.

Selv noe så enkelt som en fotballkamp blir analysert og vurdert i hjel. Etter – og under kampen sitter det et ekspertpanel som forteller oss hva vi ser – eller har sett. Og de makter å overbevise oss om hva de mener at du og jeg egentlig så – eller skulle ha sett. Er ikke du og jeg lenger i stand til å tolke hva vi selv ser?

I Romertiden var det slik at folket fikk svar på vanskelige samfunnsspørsmål med å stille spørsmål til et orakel eller guder. Prestene fikk svarene og formidlet de videre.

Ofte til de med makt, slik at svarene gikk til de som hadde makt til å gjennomføre svarets innhold. Selvfølgelig tilpasset prestene de selvproduserte svarene – ut fra hva som var best for dem. Det som ga prestene mest makt. Kanskje ikke helt ulikt det vi ser i dag.

Dagens politikere tolker og formidler sin oppfatning av samfunnets oppgaver og løsninger, og bruker media som sitt talerør. Og de synes å ha svaret på alt. Hentet ut fra sin ”fasitbok” – partiprogrammet.

Dagens informasjonssystem er kanskje ikke så prinsipielt veldig forandret siden Romertiden?

Stortingets lederskap har kastet bort svimlende kroner 2.000.000.000 ved å investere i noe ”lappverk” rundt Stortingsbygningen. Tiltak som det ikke er behov for ifølge Høyres Tetzchner. Gjort uten økonomisk styring – og uten å vurdere nødvendigheten av prosjektet.

Eneste konsekvens er at Stortingspresidenten måtte beklage det enorme pengesløseriet overfor Stortinget. De skulle lære av fadesen. 2 milliarder kroner ut av landets felles pengebok – uten konsekvenser for noen?

Politikk synes å være blitt en snobbeøvelse for politikere – og ikke en tjeneste for folkets beste. Politikerforakt synes å ha blitt en stadig økende folkebevegelse.

En ambassadør nede i Østen ga sin elskerinne noen millioner i støtte. Han ble kalt hjem og gitt en god stilling i et departement. Med samme lønn som han hadde som ambassadør.

Ap mister en meget lovende lokal politiker. Ragni Løkholm Ramberg trer ut av topp-politikken. Vi ser nå at hun blir beskrevet som en god lokalpolitiker. Med et stort potensial.

Da hun jobbet som mest, så var det få godord å hente i media. Da var det stort sett kritikk og negative formuleringer av hennes innsats.

Ingrid Mossa Evertsen har meldt seg ut av Ap. Hun har lite til overs for prioriteringen i å bygge en badestamp på toppen av øya – på bekostning av å ta seg bedre av eldre. Hun mener at dagens lokale Ap-politikere er totalt udugelig.

TIL er der vi er blitt vant til å se dem. I bunnen av Tippeligaen. Flovik er alltid like malende i sin beskrivelse av spillet. Vi må gå i oss selv. Heve oss noen hakk. Ta bedre tak i spillet. Yte mer. Men konklusjonen er alltid den samme. Vi gjorde mye bra – og det må vi bygge videre på.

Storeier i TIL – SNN, lærte av tabben de gjorde ved å være med på å sparke Steinar Nilsen. Nå toer de sine hender, og sier at dette er et problem TIL selv må løse. Hva skal de med eierskapet når de ikke bryr seg? Da kan de like gjerne gi aksjene til Kirkens Bymisjon. De bryr seg om sine medmennesker.

TIL har nå sparket Flovik – og har dermed opprettholdt sitt renomme som en ivrig utvikler og avvikler – av fotballtrenere.

Vel, som du ser, så er det vanskelig å finne noe vettig å skrive om. Det virker som media også sliter med det. Av Nordlys og iTromsø sine til sammen cirka 100 sider forleden, så var det 50 sider med reklame.

Men det er jo viktig å vite hvor grøten kan kjøpes til spottpris. Og den kan sikkert lagres til jul. Og temperaturen i sommer ser ikke ut til å bli høyere enn at grøten kan lagres ute.

Eller hurr?