Av og til blir jeg – og sikkert du med, helt matt av å ta inn over oss den store mengden av overforbruk og sløseriet som pågår i vårt samfunn – og i velstandssamfunn over hele verden. Og du og jeg er garantert en av overforbrukerne. Spesielt tragisk blir det når vi holder det opp mot det enorme underskuddet det er av velferdsgoder i store deler av verden. Særdeles ille er det å skue det hele når pengegaloppens overforbrukere har offentlig eller idrettsrelatert opphav. Midler som med fordel kunne ha vært brukt på ”nevenyttige” tiltak, blir sløst bort på snobberier og festligheter – og andre selvdiggende kreative events.
La oss se
litt på idretten. Der står svimlende overforbruk – utført av lite tillitvekkende idrettsledere, i kø for å bli applaudert inn i kategorien idioti. Fotballforbundets ledere har gått foran og vist vei i sjampanjelønninger som får blodet til å bruse i lykkerus hos mottakerne – og i kok forbannelse hos deg og meg. Nytilsatt generalsekretær i Idrettsforbundet fikk bare beskjedne 1.350.000 kroner i årslønn – pluss bilgodtgjørelse. Avgått generalsekretær, mektige Inge Andersen, som litt tvungent måtte gå av, hadde da vitterlig med stort og smått sånn cirka knappe to millioner i årslønn.
Det skal ha jobbes lenge og vel i det private for å oppnå slike lønninger. Og da må du selv bidra med resultatskapningen. For toppledere innen idretten er det bare å sitte på ræva og la medlemmer stå på, for å få nok til lønnsfestene – og andre gedigne – for dem, festlige pengesluk.
Nå har idretten blitt tvungen til å åpne opp for kravet om regnskapsåpenhet. Hvorfor en slik åpenhet har satt så langt inne, skjønte vi fullt ut – etter hvert som VG avslørte hva idrettspampene bruker penger til. Det er helt åpenbart at de ikke har respekt og forståelse for en edruelig bruk av de midler som er samlet inn av grasrota – eller som det offentlige tildeler idretten hvert år. Det er en sløserikultur som en full sjømann ville bli flau av. Men de ansvarlige syns å være helt uberørt av de illeluktende regningene som noe tvungent og anstrengt legges fram. Og vi er sannsynligvis bare i startfasen av pinlige avsløringer om idrettstoppenes økonomisk grisete gjørmebad – i form av lønninger, reiseregninger, representasjon og dyr konsulenthjelp til det meste. Vi er liksom i ei tid der idrettslederes økonomisk edruelighetsdør – for lengst har gått helt av hengslene, og blitt erstattet av ei økonomisk kollåpen svingdør. Uten dørvakt.
Og se på politikere og deres raushet i bruk av offentlige midler. Her skal de dog ha til sitt forsvar at de ikke har tatt av lønnsmessig. Lønn til topp-politikere er absolutt innenfor en akseptabel grense. Holdt opp mot de store lederlønninger innen næringslivet og idretten.
Men det som spares inn i form av ikke overbetalte politikerjobber, utlignes med særdeles raushet i å bruke penger på utførelse av politikerjobben. Og der synes kreativiteten ingen ende å ta. Daglig ser vi politikere reise verden rundt for å klappe litt på hverandre. Avholde dyre, meget elegante og omfattende møter – eller fester. Det som oppnås er jamt over at de blir litt bedre kjent med hverandre – og ulike lands drikkeviser. Sånn grovt sett. Flekkvis kan det skje et forhandlingsmirakel som gir applaus i media – og dermed også blant deg og meg. Vi er i stor grad medias nikkedukker – som dingler som marionetter etter medias styrestreng, PC-tastaturet.
Både du og jeg blir antakelig stundom like oppgitt over våre topp-politikeres giverglede. Erna Solberg var på G20-møtet i Hamburg forleden. Der ble hun første dag høvelig raskt plassert på en scene, og på direkte-TV sendt til ørten land, kunne hun stolt fortelle at Norge hadde gitt 80 millioner dollar ekstra til et eller annet nødvendig formål. På avslutningen av G20-møtet, ble hun elegant på nytt plassert bak en mikrofon, og med full TV-dekning ga hun ytterlige 80 millioner kroner i ekstra i støtte til ”ett eller annet”. For deg og meg vil det si at hun ga bort mer enn en halv milliard norske kroner. Det lønner seg tydeligvis å invitere norske ministere som gjester til møter blant de store. Antakelig en meget godt planlagt invitasjon fra landene i G20. De vet hvor «flinke» våre topp-politikere er til å gi. Som motytelse får våre politikere plass i alle tenkelige utvalg, og kan dermed sole seg i glansen sammen med viktige internasjonale topp-politikere. I alle fall kan det se slik ut.
Det er nesten slik at vi må begynne å vurdere hvilke tiltak som kan gjennomføres for å forhindre våre politikeres giverglede – utenfor våre landegrenser. Skal vi ta fra Erna & Co passene, slik at de ikke kan reise utenlandsk å leke julenisse året rundt, med dine og mine penger? De må da holde seg innenfor landets grenser – og reise rundt i vårt land. Da vil de kanskje se alle de behov som beboere, veier, eldre og samfunnstapere har for bistand og ekstra bevilgninger i dette rike, men samtidig noe stakkarslige land?
Forleden var det på TV at Lofoten begynner å bli en fullskala utedass. Ingen plasser for turister som trenger å komme seg på do, og da må de bare å steppe til side og finne seg et høvelig sted å gjøre fra seg. Totalt uakseptabelt og direkte heslig. Både for fastboende og besøkende. Blir det ikke en ordning på denne skitt-saken, så står Lofotens renomme som en ren og nydelig naturopplevelse i fare. Penger for å sette opp og drifte nødvendige toaletter er ikke på noe budsjett i Lofotregionen – og dermed er det vanlig politisk tankevirksomhet som trer i kraft. Det ble foreslått å innføre en avgift for turistene – og vips skulle skittproblemet ha funnet sin løsning. Muligens i dobbelt forstand. Borte blir kanskje da både skitten og turistene? En kreativ ordfører foreslo at turistene kunne bruke svarte hundeskitt-poser til å ta opp etter seg. Jeg antar at ordføreren samtidig ser for seg kreative informasjonskilt – i ord og bilder, som forklarer hvordan Lofoten løser den skitt-saken. Skiltene kan kanskje bli samleobjekter. En ekstra inntekt ved salg over disk. Sammen med hundeposer.
Samtidig ser vi at Jarle Heitmann, Ap-sjef i Tromsø, ønsker å reise statue av Kongen og Dronningen i Tromsø. Finansiert av næringslivet i byen. Han håper i alle fall på det. Vi har vel nok av kongelig byster/statuer rundt i byen? Uten at de oppnår nevneverdig oppmerksomhet – eller betydning for byen? Mitt hode spør derfor hvorfor ikke Jarle Heitmann kan stå i bresjen for at politikere i landsdelen går sammen om å reise penger til å få bygd toaletter i Lofoten, slik at denne nordnorske naturperle blir fri for «mannskitt»? Det er vel slik at det ikke bare er Lofoten som tjener på turiststrømmen på sommertid hit opp? Jeg antar at mange turister sprer seg utover hele landsdelen – og at det dermed også drypper noen turistkroner på «klokkeren» – det vil si næringslivet i landsdelen? I tillegg kan politikere få demonstrert at de tenker utover eget revir. At Lofoten og Nord-Norge skal være en merkevare for ren og herlige naturopplevelse. Og at det er noe vi samlet her oppe i nord bryr oss om.
Eller hurr?