«Ny boligtaksering kan gi høyere eiendomsskatt ... men ordføreren lover at kommunen ikke skal øke inntektene på denne» skriver Nordlys 5. august. Jeg vil legge til: Skulle sannelig bare mangle, på bakgrunn av det skattemonsteret man slapp løs over oss for ikke mer enn snaut to år siden.

Så må man da spørre: Hva er poenget med ny boligtaksering, som kan komme til å koste 10–20 millioner, dersom kommunen likevel ikke skal patte borgerne ytterligere? Rett nok legger hun til at noen sannsynligvis må betale mer og noen mindre, men det «totale trykket skal ikke øke».

Men det totale trykket er helt uinteressant for oss. Det som betyr noe, er hva den enkelte av oss må betale. Man hører jo at det sitter eldre- og minstepensjonister som pliktskyldigst har slitt og betalt på sin bolig hele livet, og så møter de et skattetrykk som nærmest blir umulig å håndtere. Det er noe som hører middelalderens umettelige og sløsete konger til, og ikke et moderne opplyst samfunn av 2000-tallet.

Ordfører Kristin Røymo lover i hvert fall at målet er en reduksjon av eiendomsskatten, etter hvert som man får mer kontroll over kommuneøkonomien. Så får vi bare vente og se, i håp og beven.

I denne avis 28. juli, lover hun i hvert fall en “fortsatt konservativ økonomisk styring” fremover. Men hadde man ført en mer konservativ økonomisk politikk i utgangspunktet allerede, da hadde vi heller ikke kommet opp i de problemene kommunen har i dag.

Jeg har sagt det tidligere: Jeg tror dette økonomiske uføret er mer generasjonsbestemt enn politisk. Vi – etterkrigsgenerasjonene har i vår overflod, ikke lært oss å prioritere nøkternt, slik generasjonene før oss var nødt til. De bygde landet uten oljepenger, og med langt ringere midler enn hva vi har til rådighet. Slikt står det respekt av. Mens vi i vår overflod, raver over ende.

Derfor har vi noe å lære av dem som var før oss. Og dette gjelder oss menige borgere like meget som politikere og byråkrater. Problemet er jo at vi – «turbogenerasjonen» – har sett på de gamle som bakstreverske, i all deres nøkternhet. Men nå har vi – i vår rause nytelseskultur – begynt å merke baksmellen av dette.

Vi – «turbogenerasjonen» – der alt må skje i høyest mulig tempo – uansett kostnad, har hatt som et mantra: Forkast det gamle (uansett dets kvaliteter) – vi må tenke nytt! Ja, og i dag betyr derfor å tenke nytt det samme som å tenke mer nøkternt, altså konservativt. Dette har dertil en miljømessig side ved seg, som hittil har vært underkommunisert. Men det blir nok debatt-tema senere.