Man kan håpe på et øyeblikk av ansvarlighet hvor politikere bryr seg mer om helheten enn billig politisk gevinst. Den politiske tyngdekraften vil nok dessverre nå også trekke ned debatten til det som er enkelt å lage retorikk om, og som derfor vil få de store overskriftene.
Jeg falt nesten av stolen da administrasjonssjef Britt Elin Steinveg uttalte i media at man har som mål å gå med 125 millioner i overskudd i 2018, og at det er et politisk mål om 2,5 prosent netto driftsresultat i 2019. Dette er utpreget høyrepolitikk som jeg ikke i min villeste fantasi trodde kunne bli gjennomført av ytterste venstre i Rødt. Hva ordfører Kristin Røymo har sagt til Rødts Jens Ingvald Olsen for å få dette gjennom, vil jeg nesten ikke vite.
Ulempen med mirakler er at de nesten aldri skjer. Og hvis de skjer, så finnes det en forklaring i det fysiske universet vi lever i. Dette mirakelet vil også møte sin fysiske forklaring i politisk feighet og politisk kortsiktighet. Problemet med økonomisk politikk er at ingen bryr seg om det. Det er de grå hårs politiske verksted. Kommunebudsjetter handler derfor aldri om helheten, det handler om de bitte små tingene.
Man diskuterer det lille handlingsrommet man har, og interessegruppene roper høyt. De med den beste mediestrategien får viljen sin til slutt. Derfor vil administrasjonssjefens budsjett bli felt av befolkningens klagesang mot å legge ned små barnehager blant annet. Politikere vil pakke det inn i den samme kommunikasjonsmessige bomullen som spys ut om at det er viktig å satse på barn og ungdom. At sammenligningen med andre kommuner viser at man bruker mer penger på alt fra barnehage til skole, lukker man øynene for. Der det tenkes annerledes, tenkes det tydeligvis farlig.
Det som er trist er at den blinde holdningen til den økonomiske politikken vil føre til at man vil måtte kutte enda mer i fremtiden. Hvis man ikke bygger et betydelig handlingsrom for å betale fremtidige lån, så vil man oppleve en øks over de svakeste gruppene i samfunnet som vil få selv den mest følelsesløse politiker til å gråte seg til søvn. Svømmebasseng koster flesk. Renter og avdrag må betales.
Hvis man strekker strikken for langt og ikke gjør strukturelle endringer i en kommune, så ender man med å måtte kutte hos de svakeste. Det er de svakeste som ikke har krefter til å gå i demonstrasjonstog. De er for opptatt med å passe på sin pleietrengende unge eller sin syke mor. Populismen vil hindre dem en bedre hverdag. For de sterke har overskudd til å kjempe for biblioteket i bydelen eller den lille barnehagen i nabolaget. Man vinner ikke valg på gi mer penger til de som ikke høres, derfor bygger man eksempelvis kulturhus og badebasseng. Når populismen får råde for lenge, vil administrasjonssjefen i Tromsø stå ovenfor valgets kval. Hvilken lov skal vi bryte i dag?
En kommune styres av lover vedtatt av Stortinget. Mange lover. Det er alt fra lov om kommunale helsetjenester til plan- og bygningsloven. For å kunne følge opp alle disse lovene kreves det folk. Kulturloven krever en kulturavdeling. For kulturloven sier at en kommune skal « ... syta for økonomisk, organisatoriske, informerande, og andre relevante verkemiddel og tiltak som fremjar og legg til rette for eit brett spekter av kulturverksemd regionalt og lokal.» Sett denne loven opp mot kommunens egen forskrift med kriterier for tildeling av langtidsplasser i sykehjem. Hva skal man slutte å gjøre av dette? Hva skal nivået på kulturpolitikken være? Skal man seriøst gi penger til festivaler for voksne folk? Eller skal man bruke mer penger på fremtidens velferdsteknologi?
Skal man kutte i en kommune, så må enten lokalpolitikere be byråkrater bryte lover eller så må man være tydelig på hva man mener eksempelvis gode helsetjenester skal være. For det er mye som er lovpålagt som kan havne ganske så langt ned på prioriteringslisten, og det er mye som ikke er lovpålagt som vil starte et hylekor uten like hvis man slutter å gjøre det. Det kan være alt fra å skyve alle sosiale tiltak for demente, eldre og alle andre som mottar tjenester fra kommunen tilbake på familiemedlemmer, ikke kjøpe nye skolebøker, ha flere elever i klassene, brøyte dårligere, legge ned fritidsklubber, færre helsesøstre i skolen og så videre og videre. Alt ekstra som gjør samfunnet litt bedre rett og slett.
Helheten er derfor den deprimerende politiske jobben med å lage lokale retningslinjer og forskrifter som beskriver nivået på tjenesten man skal gi. Den store lånegjelden vil dessverre føre til at tjenestenivået må bli lavt. Derfor burde man ikke allerede nå gå ut i media, som SVs Ingrid Marie Kielland, å skyte ned kuttforslag i skoler og barnehager. Man vil til slutt ikke ha noen plass å kutte. Og en økende eiendomsskatt er bare en sovepute for helt nødvendige strukturelle endringer. Man kan ikke lukke øynene for de kalde fakta når man sammenligner Tromsø med andre storbyer. Hvis man har lyst på svømmebasseng, helsehus og Otium, så må man kutte i driftsbudsjettene. Så enkelt er det.
Apekatter kan gi penger, man trenger egentlig ikke politikere til slikt. Man trenger politikere til å ta de tøffe beslutningene. Det som ligger til grunn da er enkel fakta som demografisk utvikling. Det vil komme en stor bølge med pleietrengende eldre, og det er mange flere yngre enn man trodde for bare fem år siden som vil trenge mer hjelp. De politiske visjonene må være å se Tromsø om 10 år og om 30 år. Hvor er vi da? Og så må man ta de store politiske diskusjonene om hvor god tjenestene man gir skal være. Det er ikke en debatt man kan lure seg unna, og det er en høyst vanskelig debatt. Bryr man seg derimot ikke om dette, så bryr man seg heller ikke om de svakeste i samfunnet. Da er man rett og slett en politisk opportunist som kun bryr seg om å vinne valg. Helheten krever politisk ryggrad.
