Marianne Marthinsen prøver i et innlegg forrige uke å gi inntrykk at et notat jeg har skrevet for Civita om mulige kutt på statsbudsjettet på nærmere 50 mrd. kroner er Høyres politikk. Om det bare hadde vært så vel.

Enn så lenge er det ingen partier har tatt til seg rådene, med et lite unntak for kontantstøtten, som flere partier vil fjerne, og for Venstre som åpner for å reformere sykelønnsordningen.

Poenget til Marthinsen om at vi går mot trangere tider økonomisk, er helt riktig. De neste årene lar handlingsregelen oss kun bruke 3–4 milliarder kroner mer hvert år, klart mindre enn vi har blitt vant til.

Mer dramatisk blir det ifølge Perspektivmeldingen fra slutten av 2020-tallet. Da vil vi ha et udekket behov på 5 milliarder kroner i året. Ingen partier er i nærheten av å svare på hvordan utfordringene som kommer da skal møtes.

Høyre og Arbeiderpartiet har derimot svar på hvordan de skal håndtere de litt trangere tidene som kommer allerede nå. Høyre satser på reformer som skal gjøre offentlig sektor mer effektiv, og på tiltak som skal øke verdiskapningen i privat sektor.

Ettersom vi har verdens største offentlig sektor, er det naturlig å tro at det finnes effektiviseringsmuligheter.

Arbeiderpartiets løsning er å reversere de reformene som er påbegynt, og heller øke skattene. Skatteøkninger er en lett måte å øke statens inntekter på, men det har en bakside.

Ap vil øke skattene på norske bedriftseiere, noe som gjør det mindre lønnsomt å investere. De vil øke skatt på arbeid for personer med litt over middels lønn, som gjør det mindre lønnsomt å jobbe. Og de vil øke en rekke avgifter, som vil gjøre hverdagen til vanlige folk dyrere.

11. september vil vi få svaret på om nordmenn helst vil ha skatteøkninger eller reformer de neste fire årene. Uansett er det lite sannsynlig at noen av delene er et tilstrekkelig svar på utfordringen vi kommer til å møte om et drøyt tiår. Skatteøkningene Ap foreslår i dette valget vil kun dekke tre år av eldrebølgen.

At de allerede nå, når de økonomiske utfordringene fortsatt er moderate, tyr til skatteøkninger, gir grunn til å frykte en uhåndterlig tung skattebyrde for næringslivet og vanlige folk om noen år. Heller ikke Høyres strategi er et varig svar. Etter hvert vil de lavthengende fruktene av reformer være plukket, og vanskeligere tiltak må gjennomføres.

Notatet jeg har skrevet for Civita ser på hvilke utgiftsreduksjoner man kan gjennomføre, som samtidig øker arbeidstilbudet eller på annen måte gjør økonomien mer effektiv, uten å ha negative fordelingsmessig konsekvenser. Tiltakene som oppfyller disse kriteriene summerer seg til nesten 50 milliarder kroner i sparte utgifter.

Den positive effekten på arbeidstilbudet, som er vel så viktig for å finansiere velferdsstaten, kommer i tillegg. At Marianne Marthinsen bruker disse tiltakene som skremselspropaganda heller enn inspirasjon viser at Ap ikke er forberedt til å møte utfordringene som kommer. En formildende omstendighet er at det er heller ikke de andre partiene. Forhåpentligvis vil både Ap og Høyre se nærmere på fornuftige forslag til kutt før stortingsvalget i 2021.