1 / 1

«Av og til må man bare ta seg råd»

Kommentaren

Og har man ikke råd selv, får heller noen andre betale.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Det begynner å bli noen fullmåner siden, men en gang, i et tilbakelagt årtusen, var også undertegnede student. Det var i grunnen derfor jeg flyttet til Tromsø. Etter det som må ha vært en eller annens slags rekord i misforhold mellom lån og opptjente studiepoeng, kom jeg heldigvis (for alle parter) på bedre tanker.

Mye vann har rent ut i havet, og mang en tappekran ved byens mange vannhull har kollapset av materialtretthet siden den gang. Ergo skal jeg skåne både lesere og nåværende studenter med beretninger om hvor hardt det var før i tiden.

Saken er vel heller at det var mye enklere før. Vi fikk utbetalt studielån to ganger i året, ikke i fornuftige månedsbeløp slik det er nå, og det var dermed rene Klondyke-tilstander de gangene det skjedde.

Jeg husker at jeg en gang tok ut hele lånet i cash, bare for å kjenne hvordan det var å holde så mange riksdaler i hendene samtidig. Det var tider, det.

Lånet var aldri i nærheten av å dekke det reelle pengebehovet, men det var problemer for fremtiden, så et omkved vi stadig benyttet oss av, var at om vi ikke hadde råd til noe, ja, så tok vi oss råd.

«Av og til må man bare ta seg råd», sa vi, gjerne høyt, i et forsøk på å overbevise oss selv om at det var noe vi hadde fortjent. Nytt stereoanlegg. Tunge handlenett med vinyl og øl. Lange kvelder på byen i hedonistisk gledesrus. Åh, det er deilig å henge på veggen og mimre fra det samme hornet jeg drakk unevnelige mengder alkohol fra, midlertidig subsidiert fra det vi kalte Satans Rånekasse For Utarming.

At det var et helvete å betale alt tilbake fikk så være. Med renters renter, purregebyr og drapstrusler fra Lånekassen er det ganske deprimerende å tenke på hva de halvliterne, de skivene og de lange kveldene på byen egentlig kostet. Men det var gøy, og jeg er ikke særlig god på å angre.

Jeg har bare sluttet å si at jeg bare tar meg råd, fordi det er umulighet. Man har råd, eller så har man ikke råd.

Men tidene forandrer seg. Heldigvis, må en jo si, iallfall på vegne av dem som nå ikke bare er studenter, men som også står på barrikadene som fryktløse studentpolitikere. Som vi skriver i dagens avis har åtte studenter hos Arbeidsutvalget ved UiT (fire avtroppende og fire tiltredende) feiret seg selv med en middag på Emmas drømmekjøkken, en treretters middag med såkalt vinpakke.

Regninga kom på 7 700 kroner, en sum det neppe kommer til å snakkes om spesielt lenge internt på drømmekjøkkenet, da de på huset garantert har enkeltflasker med vin som alene overgår summen. Det er, tross alt, her Dronning Sonja og Hillary Clinton pleier å spise når de er i byen.

Det kan også godt hende at studentpolitikerne har gjort seg fortjent til det. Det er, som sagt, lenge siden jeg selv frekventerte de indre kretser på UiT. Ikke var jeg studentpolitiker heller, så jeg vet lite om hva som er vanlig.

På spørsmål fra iTromsøs journalist, om ikke dette er litt umusikalsk, all den tid deres verv ofte består i å kjempe for studenters kår, trange kår attpåtil. Vervene de besitter er dessuten lønnede verv, flere av dem i hundretusenkronersklassen. For en gammel student i et tilbakelagt årtusen er uansett svaret av det rørende slaget.

«Vi har ikke råd til en slik middag som privatpersoner, og det er litt derfor vi valgte å gjøre det. Uansett hvor vi valgte å spise ute i Tromsø ville det blitt dyrt. Men vi er ikke med i studentpolitikken for å «håve inn millioner» eller spise fine middager. Vi gjør det fordi vi er engasjert», sier studentleder Ida-Elise Seppola Asplund.

Det er da jeg kjenner en nostalgisk gledeståre trille nedover kinnet. Alt er ikke forandret. Noe har bestått. En del av den ikke-faglige kulturen jeg selv så entusiastisk tok del i er – takk og lov – fortsatt i sving blant dagens studenter.

Riktig nok presiserer studentlederen at de bare gjør dette én gang i året, noe som fritar dem 364 av de resterende dagene (365 i skuddår). Som de selv sier i intervjuet: «Ellers lever vi nøkternt, med burger, og pizza fra Peppes»!

Nemlig. Herren gir og Herren tar.

De har altså ikke bare blitt dølle strebere og skolelys med kontroll på kredit og debit. For de «tar seg» fortsatt råd. Sukk. Det er nesten så jeg får lyst til å arrangere en ironisk nittitallsfest og spille «Scatman (Ski Ba Bop Ba Dop Bop)» og «Gangsta’s Paradise», men bare nesten.

Nå slipper de selvsagt å betale tilbake av egen lomme, det er tross alt penger de har fått fra Studentparlamentet, øremerket arbeid med studentdemokrati, og knappe åtte tusen kroner er heller ikke all verden.

Og når de en dag skal ut i arbeidslivet, sannsynligvis som kommunikasjonsrådgivere (det er der vi alle ender opp før vi dør), har de en erfaring eller to med seg videre i den åndelige banken. Investeringer, kalles det.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: