Da den amerikanske popartisten Prince døde, arrangerte hun en egen pressekonferanse. Nasjonaldagen i fjor brukte hun på tilsvarende om at Joshua French hadde blitt satt fri. Og i løpet av uka har hun kommet med støtteerklæring til Therese Johaug og hurrarop til Rosenborg på Twitter. Det var bare så utgjort at hun var på ferie akkurat da fredsprisvinner Liu Xiaobo døde.

Rett før jul kunne Børge Brende og Erna Solberg stolt fortelle at en avtale med Kina var landet. Helt hva den kostet for Norges del, var ikke klart, men i ettertid har det gått opp for oss at menneskerettighetene nok har blitt brukt som forhandlingskort.

Da kinesiske myndigheter nektet Liu Xiaobo å reise ut av landet for behandling av sin alvorlige sykdom, sa den norske regjeringen ingenting. Ei heller kom det noen respons fra Erna da han døde. Xiaobos eneste synd var å uttale seg kritisk om kinesiske myndigheter.

Her snakker vi altså om Kina – selve symbolet på kommunisme i verden, og som prosentvis ligger øverst på listen over land med utførte dødsdommer. Hvordan en ideologisk motpol ble en naturlig «bestekamerat» for en blåblå-regjering, er vanskelig å forstå.

«Å feriere synes jeg er en menneskerett, også for norske politikere», lød Ernas forklaring på at hun ikke hadde meldt noe. Den normalt så ordflinke statsministeren hadde nok gjort lurt i å velge å bruke et annet uttrykk.

Som forfatter Anders Heger så treffende kommenterte det på Twitter: «Sist gang denne regjeringen forsvarte menneskerettighetene var da de snakket om sin egen ferie. Det er ikke engang parodi».

Misnøyen med Ernas unnfallenhet har blitt påpekt både av Venstre, SV, KrF og Ap, og kritikken forstummer ikke selv når temaet er noe totalt annet. Torsdag uttrykte Solberg sin entusiasme over Rosenborgs bragd i Europaligakvalifiseringen, ved å skrive: «I kveld må jeg bare få gratulere RBK! Imponerende (og dere forstår at dette sitter langt inne for en bergenser)».

Det brutale svaret fra SVs nestleder, Snorre Valen, lød: «Super kamp. Hva mener du forresten om menneskerettigheter? Sånn siden du ikke lenger er på ferie og regjeringen din driver og uttaler seg».

Det var ironisk nok Høyres nestleder, Jan Tore Sanner, som i sin tid foreslo Liu Xiaobo til fredsprisen. Hadde han visst hvilket hodebry det skulle skaffe dem senere, spørs det om han ikke ville latt være.

Det er soleklart mye enklere å drive med menneskerettigheter når man sitter i opposisjon. Høyre kritiserte med rette den rødgrønne regjeringen for å gå altfor stille i dørene overfor Kina.

I sin bok «Menneske, ikke milliarder» fra 2011 skrev Erna følgende om temaet: «Menneskerettighetene har en lei tendens til å tape for næringsinteressene. Det ser vi tydelig både når det gjelder nasjoners og firmaers forhold til menneskerettighetsbruddene i Kina». Det spørs om hun ikke burde stokke om på rekkefølgen på ordene i tittelen i fremtidige opplag av boken.

Menneskerettigheter er mye lettere å drive med når kritikken rammer land som på ingen måte påvirker norsk økonomi. Burma, Venezuela eller Turkmenistan – vi fordømmer dem med glede. Er det noen mer pengesterke, som Kina eller Saudi-Arabia, begynner ministrene å mumle og se bort.

En ungdom i Saudi-Arabia ble i forrige uke arrestert for brottsverket «å ha danset til Macarena». Hun kunne ha danset til selv Ernas elskede Prince uten at Norge hadde løftet en finger. Kulturrelativismen har visst ingen grenser med en gang penger står på spill.

Samme kveld som Solberg kom med sin Rosenborg-heder, var et annet regjeringsmedlem – innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug – ute og mente at vi burde «utfordre menneskerettighetene, siden de ikke lenger er tilpasset den urolige verden vi lever i».

Hvis man tar innover seg hva hun faktisk sier, er dette første gang noen fra regjeringshold tar til orde for å sette til side menneskerettighetene. Bare én gang det siste århundret har dette skjedd i Norge – da vi var underlagt en okkupasjonsmakt.

Vi kan ikke heve oss over grunnloven eller Den europeiske menneskerettighetskommisjon etter eget forgodtbefinnende. Som advokat Anine Kiærulf uttrykker det på Twitter: «Det fine med menneskerettskonvensjonen er at den effektivt setter grenser nettopp for politikere som ulovlig vil «utfordre» den».

Også dommer i Oslo tingrett, Kim Heger, er sterkt kritisk til Listhaugs siste utspill: «Jo da, det kan nok være litt hemmende for en stat å være bundet av menneskerettighetene, men det er liksom poenget da».

At Erna Solberg ikke tør ytre noe som kan skape problemer for Kina-avtalen er ille, men hun må da for Guds skyld ha ryggrad nok til å kritisere sin regjeringspartner når noe så hinsides som dette foreslås.