Vi får altså til store ting i små samfunn. I norske bygder finnes høyteknologibedrifter, nisjeprodusenter av matvarer med fantastisk kvalitet og tradisjonelle næringer som holder kystkulturen i hevd.

I regjeringslokalene råder likevel et voldsomt ønske om å bygge stort. Det å være liten sidestilles med å være svak og ineffektiv, og alle funksjoner skal sentraliseres.

Sykehuset i Oslo er nå et av Europas største, Universitetet i Oslo ville vært Englands fjerde største. På Stortinget vedtas planer for hvordan Norge skal bli «verdens beste» i forskning, i helse, i innovasjon, i sjømat, og så videre.

I fiskeriene vrakes nå de mindre båtene i kystflåten, selv om de leverer den beste fisken, og driver mest skånsomt for både klima og miljø. Og større skal det bli: «Go large»-reformer preger alle samfunnsområder for tiden. Det settes likhetstegn mellom ’liten’ og ’må bli større’.

Et godt eksempel på dette er hvordan små kunnskapsmiljøer oppfattes som for svake til å bestå. Stadig ser vi at mindre steder ribbes for kompetanse, til fordel for miljøer som allerede er store.

Vi mener dette vitner om en dårlig forståelse av hvordan kompetansemiljøer på små steder faktisk jobber, og at vi trenger et breiere kunnskapsbegrep enn det som ligger til grunn for dagens politikk.

Det er ikke bare størrelsen på fagmiljøet som betyr noe, men også dette miljøets kontakt med samfunnet rundt det. Det at fagmiljø hele tiden samles, for å gjøre de mer «robuste», kan fort gå på bekostning av fagfolk og forvaltninga sin kunnskap om stedene der folk bor.

Hvilke vilkår lever folk under? Hvilke behov har de? Hvilke styrker finnes i de enkelte lokalsamfunn, og hvordan bygger vi videre på dette?

Der politireformen har fokus på utrykningstid, er fokus på kunnskap om lokalsamfunnet og innbyggerne prioritert ned. Og likedan, når fagmiljøet i fiskeridirektoratet skal bli større i Tromsø, prioriteres kunnskapen om Skjervøy ned.

Sentraliseringa av fagmiljøene betyr også en kraftig sentralisering av arbeidsplasser, med de ringvirkninger som forutsigbare arbeidsplasser har for et lokalsamfunn. Vi mister dermed et av de viktigste distriktspolitiske virkemidlene vi har.

Vi må slutte å tenke at stort automatisk er bra, og i stedet innse at nærhet er bra. Det at kunnskap, forvaltning og tjenester er nær folk, og forstår det samfunnet de lever i er det som skaper gode samfunn.

Drømmen om store enheter er et problem for byene, som eser over av nye statlige arbeidsplasser og arbeidstakere de ikke har boliger nok til, og det er et problem for småstedene, som fratas velferdstilbud og mister vilkår for vekst.

I den politiske hverdagen ser vi hvordan dette reduseres til en kamp mellom by og land, og videre til et «mitt» sted mot «ditt» sted.

På Stortinget kommer dette sterkest til uttrykk når landets transportplaner skal vedtas, der alle hilser varmt hjem til sitt eget sted, eller veistubb, ofte uten en eneste tanke om helhet for region eller land.

På mange måter utgjør Nord-Norge et skjebnefellesskap. Dersom kun noen få vinner, vil vi alle tape på sikt. Hvis det finnes en landsdel hvor by og land virkelig må samarbeide er det i nord.

Her er våre store ressurser og bosetting spredt for alle kanter. Her trenger storbyene småsamfunnene, og småsamfunnene trenger storbyene. Vi må spille hverandre gode.

Det er også veldig viktig å huske på at det er i nord de store mulighetene for nasjonen Norge ligger.

Her har vi enorme fornybare ressurser som, dersom vi konsekvent setter miljøet først, kan skape bro mellom de tradisjonelle næringene og de fremvoksende bio-industrielle næringene. Men skal en slik satsing overhodet skje må det bygge på en sterk felles vilje og ambisjoner i samspill mellom by og land.