Byens aviser med valginnhold, har de siste dagene hatt omtale om hvordan befolkningen og næringslivet opplever sin tilværelse i Kattfjorden. Fjernt ifra myndighetene, men kun 4 mil ifra Tromsøs bykjerne. Mest trolig et godt eksempel på hva befolkningen ute i distriktene erfarer.

Den sindige og pensjonerte kokkeskolelæreren Per Tore Uteng, beskriver på sin humørfylte måte hvordan det føles for befolkningen å være nødt til å klare seg selv. At hjelp og oppfølging er nærmest umulig å få, ifra sentralt hold. Et synkehull i veibanen ble oversett. Befolkningen måtte selv markere skaden med en brøytestikke, for å berge livet i kveldsmørket. Varsler inn til byen hadde så langt ikke hjulpet, ble det fortalt. Det meste foregår på dugnad og eget initiativ. En pendler ifra Brensholmen kommenterte nylig at veistandarden ikke tillater bilkjøring med gebiss og halvåpen munn. Men at han imøteså vinteren, hvor veiskrapa var med å bøte på skranglinga i kjeften.

Like over fjorden, på Lauklines Kystferie, har Eivind og Andreas Nilsen bygget opp en mønsterbedrift av et turistanlegg på sin families gamle kai og handelssted. De har tatt sjansen ved å finansiere flere titalls millioner kroner for å få dette til. Dette i en del av Kattfjorden som for noen år siden var utdødd og forlatt av de aller fleste fastboende. Ifra inn- og utland, på Facebook og i presseomtaler har stedet over flere år fått glimrende omtaler.

Her er det nå skapt fantastiske naturopplevelser og viktig fremtidig relasjonsbygging for utvikling i landsdelens viktige nye næring – turistindustrien. Vi har sett reportasjer både i media og i TV, hvor sentrale og lokale politikere har vært inviterte gjester. Alle har gitt sin uforbeholdne anerkjennelse til familien Nilsen, som har etablert mange nye verdifulle arbeidsplasser.

Men det hjelper tydeligvis ikke særlig allikevel, nå som Lauklines Kystferie søker om noe så enkelt som et naust i fjæra til sine mange utleiebåter. Et tyveri nylig, medførte et tap av flere store påhengsmotorer. Selvfølgelig er dette en nødvendig og praktisk bygning til hjelp for å sikre verdier og utvikle bedriften videre. Men det blir ikke tatt hensyn til når avslaget på byggesøknaden kom ifra Tromsø kommune.

Man viser enkelt til gjeldende regulering og strandplanloven, med 100 meters grense for bygging nær fjæra. Man blir altså henvist til naustbygging høyt oppe i fjellsiden, eller å flytte båtene til Eidkjosen, 2 mil unna. Her finnes tydeligvis ikke engasjement eller vilje til å få til en minnelig løsning for familien Nilsen. Man har ikke glemt seg i rådhuset til Tromsø kommune. Hvor man i sin tid, under utbyggingen på Kvaløysletta, nektet odelsguttene bygging av bolig på egne gårder. Bare som en takk etter at mesteparten av landarealene ble ekspropriert og betalt med «smuler». De ble i stedet henvist til å skaffe seg tomt i Kroken, vel langt unna melkemaskinene. Tåpelighetene fortsetter 35 år etterpå.

Folk i Kattfjorden lurer ennå på hvilke goder som kan tilfalle dem etter den store, kommende utbyggingen av Vindkraftverket på Kvitfjell. Kanskje vil de sitte igjen med kun ytterligere nedslitte veier på bar leirgrunn, når kraftbaronene har inntatt fjelltoppene. Som om ikke det er nok, så vil eierne av Kvitebjørn Varmekraftverk på Skattøra i Tromsø, deponere forurenset bunnaske i det nedlagte grustaket. Da ble avstanden plutselig passelig kort, både i forhold til logistikken og plasseringen av dritten, nær strandsonen.

Men når man søker om et tjærebeiset naust med gress på taket i flomålet, blir lovverket så veldig viktig å forholde seg til. Protestene ifra befolkningen omkring vindkraftverket og «drittpakken», har så langt selvfølgelig ikke ført fram. Politikere og byråkrater forstår ikke at lokalbefolkningen lett klarer å se deres beslutninger i en sammenheng. Hvor følelse av urettferdighet og motstridige beslutninger, åpenbart fører til forakt og latterliggjøring av sentrale myndigheter.

Folkets tjenere bør forventes å være Tromsø kommune og Fylkesmannen. Sistnevnte som den store samfunnsbremseren, hvor de fleste slike saker får negativt utfall, når fornuften i stedet burde tas i bruk. Inntrykket er at søknader ifra utkanten ikke har nevneverdig betydning for verken saksbehandlere eller politikere. Det motsatte av å være proaktiv er å være behagelig passiv, og heller tolke lovverket som muslimene pleier koranen.

En liten eiendomsutvikler ute på Kvaløya, fortalte nylig om håpløsheten etter en årelang og vanskelig saksprosess. Tross invitasjoner og fristelser med ferske wienerbrød og kaffe, var det ingen respons å få for en rask befaring av området. Han la til: «Det er jo selvfølgelig lettere for dem å møte opp på Hotell Edge, når de store gutta inviterer». En annen lokal maskineier var mer klar i talen over lunsjen, ute på butikkafeen hos Eide Handel. «Nei, dæven, hadde det stått Barlindhaug, Peab eller Totalrenovering på søknadsskjemaene mine, hadde det for lengst vært bygging og arbeid til mine folk. Dæm bryr seg en døyt om oss her ute på Kvaløya. Inne i byen er det meste forhåndssignert». Neste mann ved nabobordet, i gul anleggshabitt – overhørte samtalen, og repliserte. «Dæm e så glad i kontorstolan sine at dæm knapt reagere om brannalarmen går». Klar tale ifra folkedypet, og slett ikke uvanlig å høre rundt om.

Mange av oss har særlig interesse for at bygdene og småsamfunnene skal leve videre. Og at også de skal nyte godt av den alminnelige, positive samfunnsutviklingen. Flere kommuner rundt Tromsø, har vegret seg for sammenslåing med Tromsø kommune. Blant annet Karlsøy, som for lengst har funnet gode grunner til at man lever best for seg selv. Og kan bestemme over når gatelysene skal slås av og på, eller om beboerne på sykehjemmet fortsatt skal få dessert etter middagen.

Den pågående valgkampen aktualiserer Kattfjorden og bygdene på en god måte, men hvor dagens historie svekker tilliten til kommunen og fylkesadministrasjonen. Sistnevnte har Fremskrittspartiet og Siv Jensen villet fjerne i over 20 år. Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum ønsker å bevare lokaldemokratiet og stoppe sentraliseringen som utarmer distriktene.

Etter dagens historie ifra Kattfjorden og Kvaløya, kunne en tenke seg muligheten på valgdagen – med Ole Brumms motto – «ja takk – begge deler». Aller mest å håpe på er at familien Nilsen på Lauklines og folket i Kattfjorden får sine behov og forventninger oppfylt, før kommunevalget om et par år.

Husk uansett å bruke din stemme den 11. september.