Siden valgkampen startet har både Erna og Jonas advart mot de såkalte fløypartiene.

Du vet, de små og irriterende partiene, som ligger og vaker over og under sperregrensa, og som aldri har sittet med flertall annet enn i små bygdesamfunn eller – en sjelden gang – i hele fylker der misnøyen med regjerende myndigheter har skapt grobunn for protestvalg på ett av dem.

I Arbeiderpartiet og Høyre er de små partiene sett på som noe forbanna herk. Festbremser, særinger, stabeis og særinteressestyrte tullinger, hele gjengen. De har ingen helhetlig politikk, og de snakker bare om treenigheten «verdier, følelser og symboler», sagt med tilgjort babystemme, som om ordene var aggressive kjønnssykdommer.

Vi skal ikke lenger tilbake i tid enn valget i 1997, før den sittende AP-statsminister Thorbjørn Jagland kom med det famøse utsagnet om at han ville gå av om ikke minst 36,9 prosent av folket ville ha ham og Ap videre som ledere av landet.

De fikk som kjent 35 prosent og måtte gå. Tjue år etterpå er det nærliggende å tenke at Jonas Gahr Støre hadde trengt legebehandling for helseskadelig lykkerus, om et lignende resultat forelå 11. september 2017.

Men de tider er nok over, og i hvert fall de tider da Ap sveipet inn nesten halvparten av stemmene i landet (48,3 prosent i 1957), selv om Jonas Gahr Støre så sent som torsdag denne uken åpnet for å styre landet i en ren Ap-regjering.

Man må sannsynligvis være i slutten av 50-årene og lede Ap for å tenke slike tanker høyt, all den tid målingene plasserer dem nærmere 25- enn 35-tallet.

Høyre og Ap omtales, spesielt av seg selv, som de store og ansvarlige partiene, og der de mindre ofte omtales som uansvarlige fløyparti tuftet på kamp om enkeltsaker.

Jeg har til og med hørt Leonard Cohen sitert («you aren’t going to like what comes after America»), som en analogi til at vi ikke vil ha det samfunnet som kommer etter et svakt Ap (og for den saks skyld Høyre), men er nå disse mindre og kjeklete småpartiene noe å være redde for? Selvsagt ikke. Vi skal heller være hoppende glade for at de finnes.

Når folk stemmer på Sp, er det (blant annet) fordi mange føler at kommunesammenslåinger, politireformer og frykten for rovdyrs innhogg i saueflokkene ikke blir tatt på alvor i hovedstaden.

Når folk stemmer SV, er det (blant annet) for at Ap oppfattes som tåkete i viktige spørsmål om oljeboring i vernede områder og fiskeri, og fordi de synes Ap er for likt Høyre i for mye.

Når MDG fosser frem og over sperregrensa, er det fordi miljøsaken oppleves som så viktig blant mange at de ønsker å gi sin stemme til noen som mener dette er det aller viktigste å kjempe for.

Og folk stemmer på Rødt fordi de mener SV er for pinglete og for nær Ap i sitt verdisett, mens FrP sanker stemmer fordi de vil stramme inn på innvandring og slakke på skatter og avgifter, gjerne på bekostning av regjeringssamarbeidspartner Høyre. Blant annet.

KrF er vårt eneste parti som i partinavnet bekjenner seg til én spesifikk religion, og som – iallfall historisk sett – ytrer motstand når tradisjonelle, kristne verdier føles satt under press.

Og Venstre? Akkurat nå er det ikke godt å si, men de var uansett sterkt delaktige i at den regjeringen vi har ikke åpnet for konsekvensutredning, og dermed boring, i Lofoten, Vesterålen og Senja. Og dermed ble de superviktige i en sak som betyr mye for mange.

Forklaringene er selvsagt mye mer komplekse, og også de små partiene har meninger om langt mer enn de spesifikke sakene de er tyngst assosierte med. Det viktigste er at de stemmeberettigede har denne muligheten, til å stemme på mindre partier med alternative løsninger og enkeltfokus på særinteresser, eller som trekker kraftigere og tydeligere i ei bestemt retning.

De gangene de har havnet i regjering, har de også vist seg egnede til både å samarbeide og bygge landet sammen med de store og – såkalt – ansvarlige.

Når Erna Solberg da truer med at «Norge kan stoppe» om MDG skulle havne i et regjeringssamarbeid (med anslagsvis fire-fem prosent av stemmene), sier hun det bare for å skremme. Fordi de selvsagt ikke vil være i stand til å stoppe Norge, og fordi MDG-leder Rasmus Hansson ikke kommer til å påføre seg selv forbud mot å kjøre SUV-en sin.

Det nytter heller ikke for Ap å skremme med at Frp skal fjerne alle skatter og avgifter, hente opp all olje og brenne den opp før nyttår og legge ned alle bomstasjoner. Fordi de vet at det ikke skjer. Selv mulla Krekar får sove om noen hvisker «frp» ertende i øret hans før han legger seg.

Jeg digger at vi har fløypartier til venstre høyre og i midten (OK, fløyer på midten er muligens litt upresist sagt, men likevel). De er på sett og vis støtputene mellom de store på midten, og de trekker dem i retninger folket ber dem. De er katalysatorene som tvinger de store til å oppføre seg mindre arrogante, og det trengs.

Å kalle dem uansvarlige, farlige og at de vil ødelegge landet, er det heller ingen som tror noe på, og det slår nok mer tilbake på dem som kaster ut advarslene enn dem de prøver å ramme. I tillegg er de med å fjerne mye av grunnlaget for ekstreme og ytterliggående fraksjoner i den politiske floraen.

Over 20 prosent av den stemmeberettigede befolkningen stemmer ikke overhodet. Med færre partier og alternativer å velge mellom, ville neppe dette tallet vært lavere.

Sosialister, kapitalister, miljøaktivister, sauebønder, sjarkfiskere, innvandringsmotstandere, religiøse fundamentalister, sosialdemokrater, gründere, lærere, kulturarbeidere, journalister. Vi er et land skrudd sammen av mange komponenter, spredt mellom by og land, kyst og innland, daler og vidder. Men vi er ett folk.

De aller færreste av oss stemmer på det samme partiet livet ut, og det er betydelig større grunn til å frykte dem som aldri endrer kurs i løpet av livet enn de som er tvil og stiller spørsmål.

Og da er det greit å ha mer enn to partier å velge mellom. Bare spør noen amerikanere.