31. august kom leder i Tromsø SV, Ingrid Marie Kielland, med følgende betimelige spørsmål på Facebook: «Hva er greia med iTromsø sine kjernevelgere? 7 av 7 velgere portrettert så langt er menn. Ingen kvinnelige velgere i Tromsø?»

Kritikken er legitim. Vi hadde til da i vår serie presentert syv forskjellige partier, hvor vi gjennom statistikk hadde funnet ut hvor det var mest sannsynlig å finne velgerne deres i kommunen. Og samtlige hadde vært menn.

Sett utenfra virker det også som om iTromsø var blottet for forståelsen av at det kan være viktig at begge kjønn ble representert. Sannheten er dessverre tristere og mer grunnleggende enn som så.

Petter Northug Jr. eller Zlatan kunne ikke vært kvinner. Nå snakker jeg ikke om den biologiske umuligheten, men holdningene og kommentarene som gjør dem til umåtelig populære idrettsutøvere. Noe tilsvarende fra en kvinne ville gjort henne til verdens mest forhatte person.

Ingrid Kristiansen ble aldri i nærheten av så populær og folkekjær som Grete Waitz. Dette til tross for verdensmestertittel på 10.000 meter og seirer i både New York City Marathon, London Marathon, Chicago Marathon og Boston Marathon. I mange år hadde hun også verdensrekorden i maraton.

Men hun var rett og slett bare for frittalende for folk flest. Og hun ga blaffen i hva folk måtte mene om det. Samme fremtoning har bidratt til å gjøre Petter Northug Jr. til Norges største idrettsidol, selv om andre skiløpere kan vise til bedre resultater.

Hvis du tror at det bare var for 30 år siden at nordmenn foretrakk at kvinnene ble «sett, men ikke hørt», får du tro om igjen. I dag er det bare lettere å observere holdningene på nært hold, i og med sosiale medier.

Og tendensen er tydelig: Kvinner som ytrer seg får langt hardere medfart på Facebook enn menn som kommer med tilsvarende utspill. Dette gjelder ikke bare politiske holdninger, men også om uttalelsene skulle være knyttet til sport eller kultur.

Hadia Tajik høster storm hver gang hun er i media, Sylvi Listhaug det samme. Uansett om politiske motstandere hevder at de «ber om det», kommer man ikke fra at disse to får ekstra mye trøkk. Det er ikke slik at man er uenige med dem, man regelrett hater dem.

En rekke mannlige komikere har kommet med politiske utspill opp gjennom av årene, men aldri har reaksjonen vært så ekstrem som da Sigrid Bonde Tusvik gjorde det. Greit nok var temaet innvandring, men ingen ville ment at komikeren «fortjente å gruppevoldtas» hvis Bård Tufte Johansen var avsender.

Karen Marie Ellefsen fikk hard medfart da hun startet som NRKs første kvinnelige sportsanker. Hennes faglige dyktighet gjorde imidlertid at hun til slutt ble godtatt som sportsreporter. Men det tok tiår.

I mellomtiden hadde hun måttet tåle ufattelig mye tyn på grunn av sine hårsveiser, noe Jon Hervig Karlsen og Arne Scheie slapp, selv om de hårmessig sett bød opp til like mye harselas.

Klok av skade, velger mange kvinner ikke å stikke fram hodet. Selv om de er den best kvalifiserte til å uttale seg om et tema, er det ofte slik at mannlige talsmenn dyttes foran dem.

I media betyr dette at vi svært ofte opplever at kvinner ikke vil stille opp. Selv noe så ufarlig som å bli avbildet i en artikkel hvor man snakker om hvorfor man stemmer på et parti, blir vanskelig å få noen med på.

På åttende forsøket fant vi ei dame som var tøff nok til å stille i vår artikkelserie, men altfor ofte uteblir de helt. Av redsel for negative reaksjoner.

Da jeg for noen år siden jobbet med å booke inn gjester til et talkshow i TV2, nærmest kappslo de forskjellige programmene om de få kvinnene som var villige til å fronte et tema. Med det resultat at det føltes som enda mer masete å stille.

Dypest sett er det vanskeligere for en jente å si at hun er god til noe. Dette ser man kanskje i aller størst grad i jobbsøkingssammenhenger.

Hvis man titter på søkelistene som blir offentliggjort rundt stillinger som krever skyhøye kvalifikasjoner, vil de som åpenbart ikke er kvalifisert, utelukkende være menn. Bare en mann vil tenke at «selv om jeg ikke har ingeniørutdannelsen de spør etter, vil jeg sikkert kunne lære meg det».

I et jobbintervju viser det seg også gang på gang at energi og en fin fremtoning trumfer gode karakterer. Freidigheten en del menn besitter gjør også at de får jobbene foran milevis bedre kvalifiserte kvinner.

En fyr jeg kjente i studietida fikk seg en toppjobb i Frankrike, hvor han hardnakket påsto å være god i språket han aldri noensinne hadde lært seg. At han i dag snakker det veldig godt, viser liksom at udugeligheten lønte seg.