«Åh, neeeeeei! Skal han skrive om selvmord igjen?», tenker muligens mange nå. Det får så være. Svaret er uansett ja. For nå er det stortingsvalg, og det forundrer meg hvor lite oppmerksomhet dette bunnløst tragiske temaet genererer i en valgkamp.

Ikke har jeg tenkt å slutte å skrive om selvmord heller. Man slutter ikke å snakke om samferdsel, miljø, integrering, forsvar eller utdanning heller, bare for at det har vært snakket om flere ganger tidligere.

At 550 mennesker årlig tar sine liv i Norge bør dessuten oppta langt flere. Ikke minst siden ti ganger så mange gjør såkalt mislykkede forsøk. Det gjør antall pårørende til flere hundre tusen. Hvert år.

Tall. Statistikker. Kurver. Diagrammer. Jo mer matematisk og tallbasert vi gjør dette, jo mindre i stand blir vi åpenbart til å ta innover oss hva dette er snakk om, nemlig mennesker som dør. Fordi de selv vil dø.

Selvmord tar livet av flere unge menn enn kreft og hjerte- karsykdommer. Er du mellom 15 og 25 år, er du selv – statistisk sett – din verste fiende.

Før valgsirkuset startet, før meningsmålingene kom inn og la et tykt lag med tåke over politiske saker, før debattene slo gnister og før kjeklinga og kranglene startet, spurte jeg samtlige partier om hvorfor de er så synlig lite opptatt av temaet. Så jeg gjentar:

Arbeiderpartiet: «Alle skal med», skryter dere. Men hva har dere tenkt å gjøre med selvmordstallene i Norge, da? «Alle skal ha like muligheter til god helse», står det videre på hjemmesidene deres. Men det står ikke ett eneste ord om selvmord under «helse». Det bør dere gjøre noe med. Helst med én gang.

Frp: «For en enklere hverdag», er mantraet dere gjentar til velgerne deres. Men hva vil dere gjøre for dem som synes hverdagen er så uutholdelig at de velger å ta sine liv? Er det ikke viktig nok? Dere vil jo helst hjelpe folk der de er. Vel, nå gjelder det mennesker på norsk landjord. Våre egne folk. Det burde være viktig nok.

Høyre: «Vi tror på Norge, fordi vi tror på deg», stråler det svulstig ut fra hjemmesidene deres. Men før valget er over vil cirka 300 mennesker ha bukket under i år, fordi de ikke tror på seg selv og sin egen fremtid i Norge. Og de vil ta sine egne liv, muligens vel vitende om at dere tror på dem. For det er åpenbart ikke nok. Dere har fortsatt helseministeren. Still dere i bresjen.

KrF: «Menneskeverd i sentrum» er det uangripelige slagordet deres, et slagord selvsagt ingen er direkte uenig i. Det er nå tolv år siden dere satt i regjering. Tallene var ikke noe hyggeligere den gang. Og siden 2005 har det dødd cirka 6500 mennesker i Norge, med selvmord som dødsårsak. Og de fortsetter å dø, med uforminsket kraft. Uansett hvor mye menneskeverd dere ønsker i sentrum.

MDG: «For et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse» sier dere silkemykt og snusfornuftig. Og jeg tror for all del dere mener det, det er jo ingen som innrømmer at de ikke er medmenneskelig, eller foretrekker økologisk ubalanse. Men uansett hvor ren luft, hvor rent hav og hvor mange som sykler, er det ingenting som tyder på at dere har tenkt å prioritere medmenneskelighet for egne borgere som dør mens vi alle ser på.

Rødt: «Kampen mot Forskjells-Norge» er deres nokså typiske valgspråk. Da kan dere trøste dere med at selvmord er et klasseløst fenomen dere trygt kan ta tak i, for å utjevne forskjellen mellom de som vil leve og de utsatte som vil ende sine egne liv. De trenger kamerater nå.

Sp: «Nær folk», sier dere kameratslig, og tilfører ømt «Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra». Å være nær folk kan bety så mangt. Og det er ikke bare i byene folk tar livene sine. Det skjer også i grisgrendte strøk, i bygder og på tettsteder og i små kommuner, enten de er sammenslåtte eller ikke. Blant annet fordi samfunnet ikke er nær nok dem det gjelder.

SV: «Ta kampen for et varmt samfunn». Det er jo ingen som ønsker et kaldere samfunn, men det var heller ikke slik at selvmordstallene var noe lavere med dere i regjering. Et varmt samfunn kan være så mangt, men kampen dere bedyrer å stå i bresjen for er åpenbart ikke kjempet tilstrekkelig hardt.

Venstre: «Folk først» er vel og bra å ha som motto. Og dere supplerer med «En god velferdsstat trenger ikke være der hele tiden. Men du skal være helt trygg på at den er der når du trenger det». Den tryggheten er det likevel mange, svært mange, som ikke føler godt nok. Og det haster, skal vi redde liv.

Bortsett fra en forsvarstale på vegne av Ap, fra Tove Karoline Knutsen, var det slapt med respons å registrere. Det er dessuten ingen politiske partier som trenger å være stolte når det kommer til selvmordstallene i Norge. For det har aldri skjedd nok, og det er helt uavhengig av hvem som sitter med makta.

Les også Egon Holstads kommentar: «Arbeiderpartiets feilfrie kamp mot selvmord»

Ifølge FN-kommisjonen for bærekraftig utvikling (SDSN) var Norge anno mars 2017 det landet i verden der folk er lykkeligst, noe jeg regner med gjelder fortsatt. Men det gjelder ikke alle. Og det er disse vi nå må hjelpe.

Så kjære politikere: Fri dere fra partipolitikkens klamme favn, samarbeid med hverandre og rydd plass på bordet for en sak som opptar og berører hundretusener av velgere. Dere trenger ikke krangle med hverandre eller fordele skyld eller ansvar. For dere har ansvar hele gjengen.

Det er nok nå. Og alle vi andre har også en jobb å gjøre. Rundt oss dør det fortsatt folk i hopetall. Folk du møter på bussen, på jobb, på trening, på gata, på puben, på butikken. Overalt.

Det er menn, kvinner, gutter og jenter. Rike, fattige, høye, lave, mørke og lyse. Og de dør fordi de ikke orker å leve mer i det landet hvor folk angivelig er lykkeligst i verden. Og rundt dem er det pårørende som sitter igjen med sorgen, fortvilelsen, spørsmålene og – noen gang – de tunge svarene. Alle berøres av selvmord, direkte eller indirekte.

Jeg har fortsatt ingen svar på hvordan dette skal løses. Men vi kan alle bli flinkere til å ta den ene telefonen, til å slå av en prat, til å spørre, sende en hilsen, til å bry oss. Og politikken må løfte temaet opp på dagsorden. For dette kan ikke fortsette lenger.

Søndag 10. september er det «Verdensdagen for selvmordsforebygging». Dagen etter er det valg. Den første vil selvsagt forsvinne helt i den siste. Men snart er det jul, og da kan vi glede oss til ømme ord, festtaler og lovnader fra den sittende statsministeren (uansett hvem det blir), om hvor mye vi bryr oss.

Så er det bare å gyve løs på et nytt år. Med de samme begredelige tallene. For selvmord er fortsatt ikke viktig nok hos myndighetene til at noe blir gjort. Alle er bare enige om at det er dumt.

Og det er nesten taust om temaet fra alle dem som vil bestemme i landet.