Jeg glemmer aldri Stortingets åpning oktober 2011. Det lå et sorgtungt slør over seremonien da Kongen leste trontalen. Mange tørket tårene. Vi hadde opplevd det verste terroranslaget på norsk jord siden krigen, den sommeren.

Senere samme høst måtte jeg igjen ty til tårene der jeg satt på min plass bakerst i Stortinget. I en debatt tok plutselig Frps nestleder Per Sandberg ordet og beskyldte Arbeiderpartiet for å «spille offer» for terroren 22. juli.

Det gikk et vantro gisp gjennom salen. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre svarte straks med å si at Arbeiderpartiet nok dessverre ikke «spilte offer», vi var offer for morderens udåd. Det var Arbeiderpartiets juvel, ungdommen, som ble angrepet, sa en opprørt utenriksminister. Ute i vandrehallen var stemningen amper. KrFs Dagfinn Høybråten sa senere at han følte sterkt at «noe var i ferd med å gå i stykker» denne dagen i Stortinget.

Negative ord kan ramme som giftpiler når de uhemmet tas i bruk av mennesker som har ansvar og makt i samfunnet, som for eksempel en statsråd. Med Frp i regjering og særlig med innvandrings- og integreringsminister Listhaug er det kommet en uforsonlig hardhet inn i den offentlige samtalen som vi hittil har vært uvant med.

Utsagn om flyktninger som «bæres på gullstol» inn i landet eller at biskoper er «godhetstyranner» fanges opp og blir bestemmende for klimaet i samfunnsdebatten.

Og nylig kom det nok en sarkastisk uttalelse om Utøya; denne gang fra justisminister Amundsen.

Slike utsagn finner raskt veien til sosiale medier, der de ofte deles og forsterkes. Hva skjer med oss som lever våre liv her, i vårt lille land, med disse stadige huggene fra samfunnets øverste maktelite? Ikke minst stiller stadig flere seg spørsmålet; hvorfor tillater regjeringssjef Erna Solberg at dette skjer på hennes vakt?

Snart skal vi velge regjering for de neste fire årene og dermed retning for landet vårt. Saker og synspunkter skal veies og måles. Men til syvende og sist må vi ta stilling til hva slags klima vi skal ha mellom menneskene som bor her, hvilket stemningsleie samfunnsdebatten skal ha.

Statsministeren har valgt å se en annen vei når regjeringens minste parti lar en splittende og aggressiv retorikk få dominere den offentlige samtalen. Vil vi ha det slik? Vi har et valg vi skal gjøre. Det kan stå om enkeltstemmer.