Jeg husker første gang Ballklubb Tromsø (BKT) møtte Brøstadbotn til seriekamp i 3.divisjonen på Elvetun skole i Brøstadbotn. Dette var midt på 1970-tallet.

På nettoppvarminga var det en spiller som «rufet»(smashe ballen så hardt i gulvet på motstanderens banehalvdel at den går opp i taket. Svein Arild Jakobsen.

Han gjorde det så lett som bare det nesten hver gang. Vi fikk stor respekt for ham, siden ingen av våre spillere var i nærheten av å klare det.

VOLLEYBALLHELT: Svein Arild Jakobsen var en dominerende spiller på volleyball-laget til Brøstadbotn fra slutten av 80-tallet og de påfølgende 10–12 årene. Volleyball-laget fra Dyrøy kommune spilte fem cupfinaler og ble norgesmestre mot Randaberg VBK i 1991 og mot Kristiansund VBK i 2001. Brøstadbotn spilte i eliteserien fram til 2002, da hele spillerstallen og elitelisensen ble overtatt av BK Tromsø. Bildet er fra Folkebladets arkiv fra tidlig på 90-tallet.

BKT og Brøstadbotn ble etter hvert rivaler, og da Norges Volleyballforbund i 1979 åpnet muligheten for at nordnorske lag for første gang kunne få muligheten til å kvalifisere seg for øverste divisjon, tilspisset rivaliseringen mellom Brøstadbotn og BKT seg ytterligere.

Begge lagene fulgte hverandre så tett som bare det denne sesongen, og alt ville bli avgjort i siste seriekamp i Sørreisahallen. Hvis Brøstadbotn vant denne 3-0, ville det bli de som fikk muligheten til opprykk.

Brøstadbotn ledet kampen 2-0, og hadde matchball til 3–0.

Svein Arild dippet den siste ballen over blokka til BKT, men ble dømt for feilslag. Jeg mener det var en dommerfeil, og at Brøstadbotn burde vunnet kampen 3-0, og dermed ville fått mulighet til kvalifisering.

Slik ble det ikke. BKT rykket opp, og de beste spillerne på Brøstadbotn gikk over til BKT.

På klubblaget var det ikke alltid du som hadde størst uttelling i angrep, men dine avslutninger var så voldsomme, at vi lett fikk et par poeng til på kjøpet.

Vi spilte mange Europacupkamper i Tromsø. Det jeg husker best fra alle disse kampene, er nettoppvarminga foran Panathinaikos-kampen. En av smashene dine var så hard at den var bare en meter fra toppen av taket i Tromsøhallen etter å ha forlatt gulvet på Panathinaikos sin banehalvdel. Jeg så bare ballen komme dalende ned som en fallskjerm. Da følte jeg at ingenting e umulig.

Etter endt volleyballkarriere valgte du å vie mye av tiden til dine tre barn og din kjære Lena.

Du var en beskjeden, jovial og inkluderende person. Du tonet alltid ned dine egne prestasjoner etter en kamp, uansett hvor bra de hadde vært.

Min gode venn og store forbilde.

Hvil i fred.