Uberørt av angst for årets valgresultat svirrer de rundt og skriker til alle døgnets tider. Men ikke alle fuglene flyr sin vei. Eller tar fra oss nattesøvnen.

Senest i dag morges kom en liten fyr (eller dame, må vites) svevende forbi. Som om han hadde fått litt for mye alkyler i pollenblandingen sin, flakset han ubestemmelig kaotisk fra side til side. Litt som mine egne armer på første joggetur etter årets festivalsommer.

Den lille skapningen hadde vinger oransje som den fineste appelsin, med sorte ringer som paradoksalt lyste mot meg i sollyset denne morgenen. Som om den blinket og flørtet litt med meg der ute på stien.

Sommerfugler (latin: lepidoptera) er ifølge Wikipedia en type insekt som det finnes omtrent 175 000 arter av. De er delt inn i dag-, kveld- og nattsommerfugler. Sistnevnte har litt andre sosiale antenner – vi kjenner dem som svermere og møll.

Fargespillet vi ser er ørsmå skjell som dekker vingene og er egentlig ment som et forsvar mot andre dyr.

En middels godt kjent bodøværing ved navn Halvdan ga for et kvart århundre siden ut en sang om dette naturfenomenet. En sang som har berørt mange opp gjennom tidene, biologer eller ei. For ifølge ham finnes det altså sommerfugler som vandrer gatelangs vinterstid.

Som fireåring i ’93 var låten blitt en av mine største favoritter. Kanskje kun slått av en annen episk plate – samarbeidet hans med Gitarkameratene. Og jeg tenker ikke på halvkvalte, utvannede versjoner av Cohen-låter.

Dette var en PUR, STERK, nærmest ÅNDELIG kulturskatt utenfor tid og rom. De snakker om han som brakk staven, jeg snakker om han som spilte på gitaren. Selv spilte jeg luftgitar så høyt jeg bare kunne.

Og hvor sensasjonelt var det ikke allerede da å finne en ekte nordlending i yndig samspill med en haug med søringer? Snakk om inspirasjon for kommende generasjoner!

Men, tilbake til sangen. I låten har vår alles kjære Sivertsen knatret sammen noen spissfindige strofer, den ene mer slagkraftig enn den andre. Jeg forsto naturligvis ikke alle de viktige undertonene.

Klarte likevel å catche noe om en koffert, et barn og noen som var ny her i nord. Farger var det også, kanskje hadde barnet fått blanke ark og fargestifter? Og er det noe jeg har lært hjemme så er det å ta vare på dem som er ny.

Drømmer hadde jeg hele tiden som barn, og de måtte man jo ta vare på! Kanskje han egentlig sang om noen som hadde sommerfugler i magen? Det visste jeg i hvert fall godt hva var!

Etter hvert som årene gikk ble jeg som de fleste andre eldre. Oppdaget tyngre sider ved musikken og lot Halvdan være helveis ned i skatollet på loftet. Luftgitaren ble byttet ut med ordentlig gitar.

Stikk i strid med den korrekte biologiske evolusjonen gikk jeg fra imago til larve da jeg i ungdomsårene oppdaget metalmusikkens råskap – for eksempel Slipknot og «Pulse Of The Maggots».

Noen sommerfuglinnslag var dog innom platespilleren, både Anne Grete Preus sin «Sommerfuglvinger» og Crazy Town med «Butterfly». Men mamma var fan av Preus, og da var det IKKE kult.

«Butterfly» fremsto mer attraktiv, en slags prepubertal musikalsk transformasjon på slutten av nittitallet. Nok en gang var gitaren i fokus, men blandet med rap! Musikkvideoen hadde definitivt mer erotisk/eksotisk fokus (stryk det som ikke passer) enn kjære Herr Sivertsen i sin tid. Det kan jo tenkes at jeg var havnet i et puppestadie.

Puppestadiet vedvarte i en god stund. Visste du forresten at fjellbjørkespinneren kan ligge i opptil ni vintre før den bestemmer seg for å klekke? Snakk om late bloomer. Hei, der har du kanskje meg også.

Musikklærerstudier i Trøndelag fulgte etter noen år som gitarist forskjellige tromsøband. Plutselig snakker vi 2012 og jeg var forlova med ei tverlandsjente.

Og som NRK har slått fast, man kødder ikke med folk fra Tverlandet. Hun hadde vel gitt meg et smil sørpå i studietida, og kanskje hadde hun likt fargene jeg spilte på gitaren min. Eller var det at jeg gjorde henne varm og god?

I min nyervervede svigerfamilie fantes (og finnes) det stor iver for nye prosjekter – selv om sommerfuggelfanging ikke har stått på dagsorden enda.

En av mine svigerbrødre fikk tidlig sansen for tv-serien «Hver gang vi møtes», og overbeviste meg om å sjekke det ut.

Og jommen sa jeg smørblomst, her dukker pinadø den skjeggete gubben fra Bodø opp igjen!

Også sammen med både Anne Grete Preus og Vinni fra heftigste hiphop miljøet på østlandet. Han steike for en diplomatisk fyr, han der Halvdan!

Jeg var mektig imponert. Og tror du ikke hip-hop-helten hadde tolket Sommerfuggel i vinterland, mens Bertine Zetlitz covra Sommerfuglvingene til Preus.

Sangen(e) hadde gjennomført en heftig metamorfose, men beholdt sin sjarmerende personlighet. Og elgitaren var på plass! Vinni plasserte alle skeptiske erkevisefantaster i skammekroken.

Halvdan så jo nesten gråtkvalt ut der han satt på trona i første sesong av «Game of Songs».

Og i klassisk retrospekt følte jeg meg igjen som en del av sangen – en bortkommen tromsøværing i en fremmed by, langt utenfor allfarvei på Tverlandet.

Likevel omfavnet og ivaretatt av lokale krefter. I et vingeslag fremsto sammenheng i livet mitt, som om fargespillet i verdensbildet falt på plass. Kanskje var det disse sommerfuglene til Sivertsen som hadde inspirert meg til å bli gitarist?

Den unektelige bodøsjarmen som hadde smittet over i amygdalaen min i møte med min kone?

Kanskje hele mitt livsfundament var bygget på denne låten? Pappa ligner egentlig ganske mye på Halvdan, så det kan kanskje ha skjedd en miks der en plass!

Noen spørsmål vil jeg kanskje aldri få svar på, men en ting er sikkert; sommerfuglvinger kan forandre alt.

Debattinnlegget ble først publisert på nettstedet Bodønu, 11/09-2017.