1985 var forrige og eneste gang tidligere en sittende, borgerlig regjering har klart å vinne valget. Alle lot seg imponere over bragden den gang, og ekspertene ga seg ut på lange analyser av hva dette viktige skiftet betød. Men nesten før de hadde konkludert var koalisjonen og støttepartiet begynte å krangle, og regjeringen gått i oppløsning. Er det samme i ferd med å skje igjen?

Erna Solberg lykkes med å holde den borgerlige siden samlet gjennom fire år og inn i en ny periode. Spørsmålet er om det blir like lett å få til fire år til. Mye tyder på at det ikke blir det. Sjelden har nemlig avstanden mellom FrP og støttepartiene Venstre og KrF vært større.

Etter forrige valg, gjorde Siv Jensen sitt ypperste for at Fremskrittspartiet skulle fremstå som en seriøs regjeringspartner. Dette varte en lang periode, inntil hun ga seg til å rokke om på statsrådspostene og fikk villstyringer som Per Sandberg og Per-Willy Amundsen inn i regjeringen.

At Sylvi Listhaug gikk over fra å være landbruks- og matminister til å bli innvandrings- og integreringsminister gjorde også at tonen ble endret. Hennes utspill har bidratt til å samle ytre høyre. Bi-effekten er dessverre at hun gjør det stadig vanskeligere for regjeringen å hente støtte fra KrF og Venstre.

LES ALT OM VALGET HER

Stuntene hennes i valgkampen falt mange Venstre- og KrF-velgere tungt for brystet, og lite tyder på at FrP vil roe ned retorikken fremover. Solberg gjorde ingenting med den så lenge valgkampen pågikk, men nå spørs det om hun ikke må tre inn med myndig stemme, for å bevare freden i heimen. Alternativet kan bli at man til tross for valgseier ikke klarer å danne regjering.

Venstre jublet hemningsløst over 4,3 prosent oppslutning, selv om de med det har mistet en femtedel av velgerne som stemte på dem ved forrige stortingsvalg. Deres største redsel – å havne under sperregrensa – ble imidlertid unngått, mot mange eksperters dystre spådommer. Men at partiet nå har behov for å gå i seg selv, er åpenbart.

Å være støtteparti for Frp er de ikke tjent med over tid, og murringen internt har tiltatt. Ved forrige landsmøte gikk Trine Skei Grande (V) først ut og sa at de ikke kom til å støtte en ny blåblå-regjering, for så å bli pisket inn i folden av Ola Elvestuen (V) og Abid Raja (V). Spørsmålet er hvor mange flere krumspring man tåler fra Frp-statsråder før motstanden slår ut i åpen revolt.

I KrF er det, om mulig, en enda striere tørn. Med svake 4,2 prosents oppslutning, er en tredjedel av velgerne deres borte siden forrige valg. De er det andre partiet, ved siden av Ap, som gjør sitt dårligste valg noensinne.

Selv om Knut Arild Hareide kort tid før valget sa at Ap-samarbeid var uaktuelt, gikk han dagen etter valget ut og hevdet at KrF ikke kom til å bli et støtteparti, slik de har vært de siste fire årene. Venstre-leder Trine Skei Grande sier det samme.

Hvorvidt de med sine 8 mandater hver klarer å tvinge fram en blågrønn regjering, skal bli interessant å se, men at regjeringskabalen ikke blir så lett å legge som først antatt, er helt sikkert.