Kommunevalgkampen starter snart. I Norge har vi som kjent valg annethvert år. Derfor vet vi at den lange valgkampen mot kommune- og fylkestingsvalget starter nå. Folk har allerede begynt å tenke på hvem de skal gi sin stemme til om to år. Blir det fire nye år eller er det nok med en periode?

Hva med den rødgrønne gjengen som styrer nå? Vil vi gi Ap, Rødt og SV fornyet tillit, eller vil vi ut på en ny seilas med den populære Jens Johan Hjort som garantert kommer til å stille om han blir spurt? Det så vi etter at han og Erna fant tonen i stortingsvalgkampen her i Tromsø.

Mannen posisjonerer seg klart for dette, og det kommer til å overraske mange om han likevel velger å holde seg unna rådhuset i neste periode.

Det er likevel bare drøyt to år siden kuppforsøket hans sammen med Anne Berit Figenschau ble smadret på nominasjonsmøtet i Høyre. Mange i Høyrepartiet ble sure etter dette, og nestoren Elisabeth Aspaker skjelte dem ut etter noter fra talerstolen.

Likevel ble Figenschau fort tatt inn varmen igjen som leder for kvinnebevegelsen til partiet. Ute i velgermassen til Høyre har Hjort enda en høy stjerne hos mange, men ikke hos alle. Partiet har nemlig i denne perioden fostret en annen kommende stjerne på den lokalpolitiske arenaen.

Erlend Svarstad Bø

er en kunnskapsrik politiker som har evnen å samle både tilhengere og motstandere av partiet til omforente løsninger. Han er nok Hjorts viktigste konkurrent til vervet som ordfører eller byrådsleder.

Herman Kristoffersen

Hva med den rødgrønne gjengen som i dag sitter på alt av verv og posisjoner i rådhuset? Vil de kunne konkurrere i valget to år fra nå? Det var ikke et godt tegn at den mest talentfulle politikeren valgte å trekke seg fra kommunepolitikken etter mindre enn halvgått løp. Det gjelder Ragni Løkholm Ramberg, som forsvant til bedriften Totalrenovering som jurist etter å ha flagget sterke meninger om mangt. Det er ikke sikkert at alt dette har falt i like god jord på rådhuset.

At hun så å si over natten ble den mest profilerte politikeren i flokken, kan også ha falt ordføreren tungt for brystet. For ikke å snakke om hvordan Rødt og SV må ha følt det etter at hun omtrent bidro til nesten alt av spalteplass i lokalmedia den korte tiden hun var en del av ledelsen. Det er imidlertid de politiske resultatene som teller mest for oss velgere. Hva som er gjennomført og hva det ikke er blitt noe av.

Nå skal en trekke fra det faktum at de som sitter i posisjon er de som blir bedømt hardest, men det er slik det må være. Det er de som har størst kraft til å gjennomføre politikk, og må derfor finne seg i å bli gått nærmere etter i sømmene.

Eiendomsskatten er en sak de vil bli konfrontert med. Fra å ha lovet ingen økning av skatten i valgkampen, har de nå nesten doblet den for husstandene. Det går ikke lenger å skylde på det tidligere Høyre/Frp- styret i perioden før.

Ingen vil vel si at det var spesielt imponerende at eiendomsskatten ble lovet satt ned med under 2 prosent noen dager før valget. Skarve 5 millioner kroner av 220 av dem. Velgerne skjønte selvsagt dette lett og fant andre stemmesedler ved valget.

Nå skal også eiendommene i kommunen takseres på nytt, fordi markedsprisen har steget så sterkt. Det blir nok en god del penger av det også til å legge på den rødgrønne kistebunnen, men der får de ikke ligge i fred. De fyker fort ut igjen.

Til tross for en massiv eiendomsskatt har den kommunale økonomien beveget seg bare en vei. Nedover. Media forteller oss om overforbruk og kolossale overskridelser innen pleie og omsorg. En tjeneste som virker helt ute av styring. Ingen ser noen ende på dette. Derfor er de økonomiske prognosene temmelig dystre i årene fremover.

Fritt brukervalg for pleietrengende, en tjeneste hvor den enkelte kunne velge leverandør av tjenester selv, ble sagt opp av kommunen med sterke ideologiske begrunnelser som både Ap, Rødt og SV sto bak.

Ute i velgermassen stiller man seg litt uforstående til dette som man anså for å være et lite pusterom for dem som ønsket det. At den private leverandøren av tjenesten måtte svi for dette til tross for adskillig bedre økonomiske resultater og administrasjon av arbeidsstokken, har vært vanskelig for mange å forstå.

Dette er antakelig bare en liten flik av de utfordringene en har å slite med fram mot valget om to år. Det er egentlig mye mer en kunne satt fingeren på, men økonomien må under kontroll, eiendomsskatten må bringes inn i et fornuftig spor. De kommunale investeringene må finansieres troverdig, og en må legge av seg det mest fundamentalistiske av ideologi som bare irriterer folk.

I tillegg til dette må man utvikle en idé og et prosjekt som viser hvor en vil hen med makten sin. Få stemmer nemlig på et regime som bare vil ha en godt betalt jobb.