Fortsatt borgerlig regjering betyr at regionreformen i nord gjennomføres som planlagt. Troms og Finnmark blir fra 2020 ett fylke, og Senterpartiets reverseringslyst er temmet i fire nye år.

De to regjeringspartiene Høyre og Frp har et uttalt mål om å redusere byråkratiet i offentlig sektor. Da er regionreformen et godt redskap for å kutte regionalt byråkrati. Lykkes reformen med sin hensikt, kan partiene smykke seg med å være den første moderne regjering som faktisk lykkes med reduksjon av offentlig sektor, og ikke kun økning.

Selv om den nye regionen skulle fått noen nye oppgaver, så er ikke beskjeden fra Stortinget til å ta feil av: Byråkratiet skal reduseres og effektiviseres. I klartekst betyr det at det at fylkeskommunen må gi slipp på ansatte.

Derfor er det hårreisende å denne uken, i Nordlys, lese løftet til de ansatte fra fylkesrådslederen i Troms, Willy Ørnebakk: Ingen skal miste jobben, og ingen skal måtte flytte.

Samme beskjed har de ansatte i Finnmark også fått fra sin politiske ledelse.

For det første kan dette umulig bli utfallet av reformen, ettersom det er stikk i strid med reformens intensjon. Dette må Ørnebakk være smertelig klar over. Man kan nesten lure på om han bevisst holder sine ansatte for narr.

Om han derimot virkelig mener at ingen skal måtte miste jobben eller flytte, så er det enda verre. Fylkesrådslederen mener altså vi skal ha to administrasjoner som i stor grad utfører de samme oppgavene, på to ulike steder. Istedenfor å samle og gjøre en fordeling av kompetanse, og si at Troms tar halvparten av oppgavene, og Finnmark halvparten.

Mener Ørnebakk i fullt alvor at den nye regionen skal ha to internasjonale avdelinger, to kommunikasjonsavdelinger, to kulturetater, en i Tromsø og en i Vadsø?

Innstillingen vitner mer om at man vil at fylkeskommunen skal bli en vernet bedrift, enn et styringsdyktig forvaltningsorgan.

Argumentasjonen for sammenslåing har alltid handlet om effektivisering og kutt i byråkrati. I dag har Troms fylkeskommune rundt 2000 ansatte. Mange av dem blir det et like stort behov for etter sammenslåingen. Det blir ikke et mindre behov for lærere i den videregående skolen etter sammenslåing, og vi kommer ikke til å trenge færre tannleger.

I oktober skal fylkestingspolitikerne i Troms og Finnmark møtes for å begynne forhandlingene om sammenslåing. Hvis de da fremdeles går inn med et proteksjonistisk utgangspunkt om at ingenting skal endres, ingenting flyttes og ingenting kuttes, får vi bare håpe at regjeringa griper inn og påpeker galskapen, med tydelige krav og forventninger for den nye regionen.

Regionreformen er en sjeldent god anledning til å gå gjennom fylkeskommunal sektor med lupe og ostehøvel, for ikke å si øks, og se hvor man kan kutte i ikke-lovpålagte oppgaver. Det vil være upopulært, men ledelse – og forvaltning av offentlige penger – bør ikke være noen popularitetskonkurranse.

Ørnebakks lovnad til de ansatte i fylkeskommunen om at alle skal beholde jobben, og ingen skal flyttes er ikke troverdig. Det er feigt, og den politiske ledelsen i de to fylkene virker mer opptatt av å holde seg på lag med fagforening og sine ansatte, enn å gjennomføre den planlagte reformen. Det er et elendig utgangspunkt for en reform, som er et siste forsøk på å holde liv i fylkeskommunen.