Ikke minst masse folk jeg kjenner, som er derfra, som bor der, som jeg har blitt kjent med og er glad i. Det er fælt.

Å dømme amerikanere på grunn av Donald Trump alene er selvsagt både urettferdig og feil. Det er det tredje største landet i verden, både i utstrekning og befolkningstall, og innbyggerne fortjener mer enn som så. Jeg vil heller ikke dømmes ut fra hvem som til enhver tid sitter i statsministerstolen eller på tronen i Norge.

Skytingen i Las Vegas er vanskelig å forholde seg adekvat til. I skrivende stund er 59 mennesker drept og over 500 skadet. Av én amerikansk mann. Motivene er i skrivende stund ukjente. Det er bare uendelig trasig og bekmørkt.

Jeg har sett og – ikke minst – hørt amatøropptakene derfra noen ganger nå, og de er helt uvirkelige. Det smeller ikke sånn som det gjør på film. Det er heller små og stumpe knatrelyder som kommer fra avstand, mens man ser enkelte skygger faller om og enda flere som løper livredde i panikk. Det er umulig å ta til seg, slik man sannsynligvis bør.

USA er langt unna, men det som skjer der føles likevel så nært. Jeg liker å tro at jeg ville reagert likedan om det skjedde i et søramerikansk, afrikansk eller asiatisk land, men jeg er ikke sikker på det.

Jeg er sannsynligvis i relasjon med for mange amerikanere, for tett på landet kulturelt, sosialt og følelsesmessig, at det er dette som gjør meg emosjonelt mer beveget enn om det var i Colombia, Nairobi eller Tokyo. Selv om den sinnssyke gjerningen hadde vært nøyaktig like forkvaklet og endeløst tragisk uansett hvor på kloden det hadde skjedd.

Det aller mørkeste her er at Las Vegas-tragedien, bortsett fra det rekordstore omfanget i antall drepte og skadde, ikke representerer noe nytt eller spesielt med USA. Såkalte mass shootings, som av FBI defineres som massedrap der fire eller flere personer (utenom gjerningsmannen) skytes og skades/drepes, skjer hele tiden.

Tilsiget av de jevne tallene er ubegripelige. Hittil i år har i underkant av 12 000 mennesker blitt skutt og drept i USA. 545 av dem er barn under 11 år. Eller cirka 43 mennesker hver eneste dag siden nyttårsaften. Det er rape, kaklende vanvittig. Terrorangrepet 11. september 2001, som vi fortsatt er filleristet og preget av, tok livet av i underkant av 3 000.

Siden Sandy Hook-skolemassakren i Newtown i 2012, altså de siste fem årene, har det vært 1518 mass shootings i USA. 1715 er drept, «bare» i disse. 6 089 er skadet.

Tallene finner du her

USA er et land som har deltatt i masse kriger. Alle amerikanske liv som er registrert at har falt på slagmarken i krig, i hele landets historie, er 1 396 733. Nesten halvannen million mennesker. Et fryktelig tall, selvsagt, ikke minst siden det er en relativt ung nasjon.

Antall amerikanere som er drept i registrerte skyteepisoder, bare siden 1968, er likevel enda høyere: 1 516 863.

Nok tall nå, men de ovennevnte tallene kan likevel være verdt å lese én gang til. Gjør det. Så kan du dvele litt over at dette er enkeltindivider som har dødd fordi andre har skutt dem. Mennesker med familier, kjærester, barn, foreldre, ektefeller og kolleger. Tirader av tragedier.

Det er en nasjon som bokstavelig talt er pepret i småbiter fra innsiden av seg selv, der millioner av familier og sosiale nettverk er ødelagt og drept av sine egne. Uansett hvilke nasjoner du sammenligner tallene med, er USA helt på ville vidder.

De har ikke kontroll. De har mistet den for lenge siden.

«Dette er ikke tiden for å diskutere våpenkontroll», sa Det hvite hus i en offisiell uttalelse kort tid etter Las Vegas-massakren. Det er selvsagt bare tull. Klart de sørgende skal få sørge, de som vil be for dem og drepte må få gjøre det. Alt det der er greit, mennesker i sjokk skal først og fremst ha omsorg og trygghet.

Men hvis ikke dette er tidspunktet for å diskutere våpenkontroll i USA, blir det aldri et riktig tidspunkt. For nye kommer til å dø, og folk er redde og frustrerte.

Selv Donald Trump var for en mye strengere våpenkontroll, noe han satte svart på hvitt i boka «The America we deserve», så sent som i 2000. Da han bestemte seg for å bli republikansk politiker, snudde han derimot på flisa. Høyrekreftene i USA er nemlig totalt kategoriske på at dette er noe man ikke skal tukle med. Og de har en pistol i nakken fra innflytelsesrike og pengesterke NRA.

Disse sterke kreftene i USA, som ikke ønsker strengere våpenkontroll, fordi de mener rettigheten til å eie egne våpen handler om individuell frihet, driver nå heller og snakker om at man skal innføre strengere sikkerhetskontroller på konserter, ved hoteller, på skoler etc.

Det er logikk snudd på hodet. Man er altså villig til å gi avkall på viktige verdier som friheten til å bevege seg fritt og trygt på offentlige steder, i bytte mot enhvers rett til å være bevæpnet.

Jeg var selv i Las Vegas for fem år siden. Byen er et av verdens rareste steder, og er mer eller mindre en forvokst fornøyelsespark midt i Mojaveørkenen. Det er dit man reiser for å gamble, drikke, kjøre karusell, dra på konserter, bo på fasjonable hoteller og leve hedonistisk i total frihet.

En syndens pøl av en by ment for å ha det gøy i. Nå snakker de om å slutte med utendørskonserter her, fordi det nå er så farlig. Ikke om å ta fra våpnene til dem som gjør det farlig.

Frihet er så mangt.