Den 6. oktober hørte jeg en reportasje på nyhetene om at barn sliter med overgangen fra barnehagen til skole etter seksårsreformen. 20 år er gått siden grunnskolen gikk fra å være 9-årig til å bli 10-årig.

Det som skulle være en myk introduksjon til skoleløpet med lek i første klasse ble for mange et altfor tidlig krav om læring i tidlig alder.

Min erfaring så langt er at leken er forsvunnet ifra første klasse. Jeg har tre barn og har møtt på disse problemstillingene og sett konsekvensen når det blir stilt krav til læring altfor tidlig. Læreplanen som fulgte med seksårsreformen vektla at første klasse skulle ha et klart førskolepreg og at barnehagepedagogikken skulle være til stede til fjerde klasse.

Lekseopplæringen skulle ikke skje før i andre klasse og barnehagelærere kunne undervise de første 4 år. Men allerede i 2006 ble læreplaner endret av daværende statsråd Clemet for når leseopplæringen skulle starte og innførte den fra første klasse. Kunnskapsreformen så herved dagens lys.

Jeg støtter det pedagogikkprofessor Peder Haug sier om at reformen har slått dårlig ut for gutter og at vi må gjøre jobben i skolen skikkelig for dem som er der. Vi må ha som vårt aller fremste mål at første klasse skal bli en god plass for alle. Det er også med stor interesse jeg leser hans konklusjon om at reformen ikke har hatt noen form for betydning på barns læring.

Så hva er det vi egentlig holder på med da? Hvorfor skal en på død og liv mase om all denne opplæringen til en femåring?

Jeg vil gå så langt å si at vi har et utdanningssystem som ikke passer de aller minste barna som ikke klarer å sitte i ro. Lek ble erstattet med stort trykk på å lære seg å lese og skrive. Vi kan vel si at det hele ble for kunnskapsintensivt.

For unger som ikke fikser dette har det oftest ført til enda mer uro og bidratt til en negativ hverdag. For foreldrene oppleves det også mange ganger som negativt når det kommer mange e-poster hver eneste uke om at barnet ikke kan sitte stille og alt mulig annet som mange finner på fordi dem rett og slett ikke fikser hverdagen. Mange tar det ut i klasserommet i form av støy, plaging av medelever, løping ut fra klasserommene og et utagerende snakketøy.

Problemene som kommer i kjølvannet at dette er at flere unger får aversjon mot læring, dem mister interessen, er lite engasjerte i timene og utvikler en dårlig motivasjon for skolen og læring. Det påvirker dem psykisk over tid. Det gjør noe med både selvfølelsen og selvbildet. For et lite barn som nettopp er startet på livet sitt skal en ikke gå rundt å føle at en ikke er god nok fordi vår måte å organisere skolen på ikke er bra nok.

Min erfaring så langt er at skolen ikke er rusta godt nok for å håndtere disse problemene. Det er for få ressurser. Når du har et klasserom med 24 unger i første klasse som skal lære seg å mestere skolehverdagen sin og ofte en lærer som skal håndtere dette alene så sier det seg vel egentlig selv. Samtidig så er det ikke spesialpedagogene og lærere som blir satt inn som ekstra ressurs til å jobbe med disse barna ifra starten av, men de ufaglærte assistentene.

Uansett om vi liker det eller ikke så er det forskjell på en spesialpedagog og en assistent. Jeg digger assistentene i skolen og mange gjør en fantastisk jobb med ungene våre hver eneste dag. Dessverre så er ulempen at de noen ganger ikke strekker nok til fordi en rett og slett mangler faglig kompetanse for å gi den rette undervisningen og det rette tilpassa opplegget for disse barna som er urolige eller ikke fikser overgangen til skolen.

Oftest er det assistentene som blir satt inn som den ekstra ressursen i den klassen hvor en enkelt lærer sliter og ikke lærere eller spesialpedagoger. Ressursene kommer heller ikke tildelt før ungene har fått en diagnose eller at det er fatta et vedtaksbrev hos PPT. Ofte er det veldig lang ventetid på PPT tjenester, når en passerer tre måneder i ren ventetid før en skal gjøre noe og så kommer tiden en skal undersøke og konkludere.

Dette kan i verste fall ta opp mot 6 måneder til et år. Det er lang tid. Kanskje ikke for deg og meg, men det er lang tid for en liten gutt eller jente som sliter på skolen.

Dette er med på å forverre situasjonen til det enkelte barn fordi deg tar for lang tid før tiltakene settes inn. Oftest er det mangel på ressurser som er et av de store problemene selv om mange skoleledere setter inn tiltak.

Jeg er stor tilhenger av at lekende aktiviteter sidestilles med norsk og matematikk i første klasse. Vi trenger en stor og ny debatt om hvordan vi skal gi ungene den beste stimuli for at de skal ha lyst å lære, og allerede så tidlig som i første klasse. Her kommer kompetanse og bemanning inn.

Flere lærere og flere spesialpedagoger er nok nøkkelen.

Det jeg egentlig vil fram til er at Peder Haug har noen ekstremt viktige poeng som må tas på alvor og lyttes til. Vi trenger en større debatt om det og at det gjøres noe med problemet. Vi kan vel si at førskolen i seksårsreformen etter intensjonen kunne fungert veldig bra hadde det ikke vært for kunnskapsreformen som kom noen år senere.

Kombinasjonen tidligere skolestart og økt lærings press slo vel ikke akkurat spesielt bra ut for mange av de aller minste barna og spesielt guttene som er senere moden.

Det krever derfor handling og politisk vilje til å satse på de aller minste. Ikke bare pene ord men også en kraftig økonomisk satsing. Det er ingen tvil om at flere lærere er nøkkelen og at vi må ta leken tilbake i første klasse.

Vi bruker å si at vi ønsker at læreren skal få være lærer. Jeg innfører herved begrepet om at det er på tide at vi også lar ungene få være unger. Kun slik kan vi løfte norsk skole og sørge for at flere fullfører skoleløpet og endre at guttene kommer dårligst ut.