Det er knapt et år siden Stortinget snudde i det som så ut til å bli et vedtak som ville åpne for å kutte statsstøtte til enkelte trossamfunn, de av dem som bryter med det litt tåkete «alvorlige forhold». Når de nå kutter de årlige 1,3 millioner kroner i statsstøtte til Islamsk Råd (IRN) er det uansett et viktig og et bra steg i riktig retning.

IRN har gjentatte ganger vist seg uverdige støtten, ikke minst da de i fjor valgte å sette den niqab-kledde kvinnen Leyla Hasic i en stilling som blant annet innebar kommunikasjonsarbeid. Selv Monty Python hadde ikke klart å lage en sketsj som hadde parodiert det. Det er selvsagt ingen grunn til at staten heller skal hjelpe slikt med penger.

Når det gjelder støtten til Human Rights Service, er dette et kapittel for seg selv, og skal av prinsipielle årsaker holdes utenfor her, siden de ikke er religiøs organisasjon. Det samme gjelder – uten sammenligning for øvrig – Human Etisk Forbund. Å jobbe mot islam eller jobbe for ikke å tro på noe, fortjener heller ikke pengestøtte og bør støttes av organisasjonenes egne medlemmer.

Det viktigste er uansett at det fortsatt jobbes videre mot et totalt skille mellom stat og tro, og stat og ikke-tro. Det er vanskelig å skjønne hvordan det er å leve i et samfunn der man ikke får lov å tro på det man vil, enn si fornekte enhver tro. Å vokse opp i et land der dette er en selvfølgelighet er i sannhet en gave, og en av våre aller viktigste og mest grunnleggende rettigheter.

Bare tanken på at noen skulle nekte meg å tro på, eller nekte meg å nekte å tro, er absurd. Men bør staten gi meg penger for det? Selvsagt ikke. Å skulle lage forskjellige regler, basert på hva hvert enkelt trossamfunn mener om diverse er dessuten en praktisk umulighet, om tanken er aldri så god.

Problemet med å gi til noen, og nekte andre, er at Han Stat i det Høyeste vil være nødt til å begi seg inn i et villnis av separate debatter, der man fortløpende må vurdere hvert trossamfunn som mottar penger, om de er på kant med det man ellers mener er allmenngyldige normer og regler osv. Det ville krevd minst et tosifret antall mennesker – med eller uten niqab, kippa, skaut, beret, kalott, mitra, sykkelhjelm – i konstant komitéarbeid.

Det man her egentlig vil til livs, selv om ingen vil si det rett ut, er å hindre den klamme koblingen mellom statsstøtte og de mer aparte variantene av muslimske trossamfunn, som er helt fullstendig på kant med det de fleste av oss regner som grunnleggende verdier.

Vi har et rettsvesen og et lovverk som skal ta seg av slikt, og ved å opprette en eller annen verdidomstol, som til enhver tid skal ta stilling til de cirka 750 trossamfunnene vi i dag gir bort skattepenger til, vil man samtidig etablere et slags parallelt rettsvesen, noe juridiske eksperter neppe vil bejuble.

Norge befinner seg helt i en egen divisjon når det gjelder å spøle ut penger til trossamfunn. I Sverige, som er ganske likt oss kulturelt, er det rundt 30 trossamfunn som mottar statsstøtte. I Norge 30 nye, bare i fjor.

De 30 i Sverige mottok til sammen 60 millioner kroner. I Norge er det derimot 750 større og mindre, som disponerer over en halv milliard, utenfor Den norske kirke. Tallene er elleville og enestående i Europa. På dette feltet burde vi etterlyse og be for svenske tilstander.

Hele situasjonen er en verdibasert verkebyll. Det er altfor lett å få statsstøtte som trossamfunn, godt eksemplifisert av de 55 000 intetanende medlemmene av den katolske kirke som har mottatt 900 kroner årlig fra Den norske stat. Den katolske kirken i Norge ble således bedt om å betale tilbake 40 millioner kroner.

Den globalt spredte, mektige og pengesterke kirken er for øvrig en kirke som fortsatt nekter kvinner å innta lederstillinger, som er motstandere av prevensjon og ser på homofili som sykdom. Men penger får de åkkesom. Hilsen Norge, med ønsker om en fin høytid.

Det er dessuten noe hyklersk ved at Den norske stat skal nekte trossamfunn å ta imot penger fra «land som bryter fundamentale menneskerettigheter eller andre alvorlige forhold», når staten selv driver med det samme.

Det er ikke så lenge siden (januar 2015) kronprins Haakon dro i allment medfør for å representere Norge i forbindelse med en kondolanseseremoni for Saudi-Arabias kong Abdullah, en fryktet despot kjent for sin velsignelse av gjentatte «brudd på fundamentale menneskerettigheter eller andre alvorlige forhold».

Pisking av opposisjonelle menneskerettighetsaktivister, halshogging av kriminelle (noen bare for å være homofil) og et forkvaklet kvinnesyn (det ble nylig jublet høylytt for at kvinner i landet skal få lov å kjøre bil) var ikke nok til at Norge unnlot å stille støttende opp i en vanskelig tid.

Vi har, tross alt, våpen vi skal selge. Spagaten mellom liv og lære er ikke alltid like lett når man er stat og det renner olje, klingende våpenmynt og diplomatiske koblinger i korridorene.

Nå er det ofte verstingene som driver frem nye lovforslag. Det fleste av oss oppfører oss greit uten masse regler. Men visse grunnleggende retningslinjer må vi ha. Når det kommer til tro er jeg derimot for at folk skal få lov å tro på hva de vil.

Og vi skal selvsagt bevilge penger til å holde verneverdige kirkebygg ved like, akkurat som vi gjør med andre kulturminner.

Men akkurat som at hver og en må få lov til å tro på hva de vil, eller nekte å tro overhodet, burde ethvert trossamfunn finansieres utelukkende av medlemskap og pengegaver.

Så får staten ta seg av lov og orden.

PS: Tegningen er fra kommentaren «Staten bør ikke støtte trossamfunn økonomisk» fra 16/6 i 2016