Finnmark, høsten 1944. Tyskerne jages ut, men det koster. På veien ødelegger de så mye de klarer av infrastruktur. Finnmark brenner. Befolkningen tvangsevakueres, men mange motsetter seg den tyske ordren og finner skjul i primitive gammer og gruveganger. I hælene på tyskerne kommer befrierne. Det er ikke US. Army, Royal Air Force eller Fremmedlegionen.

Det er heller ikke den norske hær. De er alle opptatt andre steder. Det vil si, den norske hær, det lille som finnes av den, ligger i trening langt utenfor krigssonen.

Befrierne heter ikke Sam og Jack. De heter Vladimir og Piotr. Det er den sovjetiske røde armé som med frigjørernes rettferdighet ruller over den norske grensen. I årevis har de sloss mot tyskerne bare noen solide steinkast fra Kirkenes. Litza-fronten var lenge det verste frontavsnittet å være på. Her kjempet de. Nazister mot kommunister. Frem til russerne omsider kom på offensiven var frontavsnittet ved Litzsaelven, det med høyest antall falne.

Fremdeles finner man falne soldater i dette området. Litza-monumentet ligger her. Ved veien mellom Storskog og Murmansk. Sjelden kommer man hit uten at det er friske blomster ved det mektige monumentet. Dette betyr noe. Mye for russere, og for finnmarkinger. Hvor ofte har man hørt om dette sørpå? Jeg tror ikke Litza-fronten ble nevnt med ett ord gjennom hele skolegangen min. Dette vet finnmarkingene. De har følt ignoreringen på kroppen.

Da jeg for noen år siden var på jobbtur i Murmansk, så jeg en konsert med Ola Bremnes i byen. Konserten ble gjennomført med tolk. Dette ble gjort slik at tolken før hver låt fortalte om hva sangen handlet om. Ola Bremnes fremførte så låtene på norsk. Interessen var tydeligvis stor, for konsertsalen var stappfull.

Det var russere der i alle aldre, fra ungdommer til folk som antagelig hadde opplevd krigen. Da Bremnes skulle spille sangen «Blå fuggel» forstod jeg hvor levende krigen er i det russiske folk den dag i dag. Tolken fortalte at denne sangen handler om en russisk krigsfange i Nord-Norge.

Noen barn smugler mat til ham, utsultet som han er i fangeleiren. Som takk får de en liten blå fugl i tre han har smidd i fangenskapet. Historien får en tragisk slutt da han etter et rømningsforsøk nådeløst henrettes med nakkeskudd. «Bare fuggelen din skal møte våren», synger Bremnes.

På slutten av sangen spilles et ørlite utdrag av den russiske klassikeren «Kalinka». Sangen (som altså ble sunget på nordnorsk i Murmansk) fremkalte voldsomme reaksjoner. Folk gråt, og da mener jeg ikke en to-tre stykker, men anselige deler av salen. Og applausen etter denne låten var ikke bare øredøvende. Folk reiste seg, tørket tårer og nikket megetsigende til hverandre.

Selv skal jeg innrømme at jeg måtte tenke på fårepølse og kneippbrød for å holde følelsene i sjakk.

Ja, nevnte opplevelse i Murmansk er selvsagt bare en digresjon. En anekdote. Ikke kvalifiserte ytringer fra skrivebordene på utenrikspolitisk institutt eller utenrikspolitiske analyser fra mer eller mindre kvalifiserte journalister, men dette sier noe om virkeligheten på bakken. Kjærligheten er dyp. Russerne har, i motsetning til våre andre allierte, levert.

Riktignok var Marshall-hjelpen etter krigen viktig, men den kom med forpliktelser og den kostet ikke blod. Tusenvis av russiske soldater ble drept i Finnmark i 1944. Tusenvis. De ble drept i kampen for å befri Finnmark fra nazistene. Murmansk var for mange partisaner i Finnmark det samme som London var for motstandsfolk sørpå. Det var utstrakt samarbeid. Skytteltrafikk over grensen med bokstavelig talt livet som innsats.

Partisaner fra Finnmark fikk sine instruksjoner fra Moskva. Sovjetunionen var en alliert. Hitlers hær forblødde i stor grad foran Stalingrad. Etter krigen endret forholdet mellom Sovjet og oss seg brått, og de som hadde slåss for å befri fedrelandet sitt ble mistenkeliggjort og uglesett. Max Manus, Kjakan og Oslo-gjengen ble heltene.

Rettmessig, selvsagt. Men hva med motstandsfolkene i Finnmark? De ble gjenstand for mistenkeliggjøring og hets fra sør. Så ille var det at kongen bad om unnskyldning for behandlingen de fikk. Men ikke før i 1992. Før den tid ble manges liv ødelagt.

Når regjeringen har bestemt at Finnmark skal slås sammen med Troms, er det viktig å ha historien klart for seg. Jeg er selv fra Bergen og folk spør meg ofte: Hvorfor er finnmarkingene så russervennlige? Journalisten Kjetil Stormark «avslørte» for en tid tilbake at PST angivelig var bekymret for finnmarkingenes lojalitet.

Jeg er mer bekymret over den mangelen på innsikt en slik oppfatning viser. Finnmarkingene er ikke dumme. De vet at Russland er mye mer enn Murmansk. Finnmarkingene vet også at bare noen kilometer fra grensen har Russland en ganske formidabel militær styrke.

Nylig har de utvidet og modernisert den tidligere humpete veien til Norskegrensen. Det er ikke slik at de tror at russerne ikke kan bli en trussel. Men finnmarkingene har hukommelsen i orden. De vet hvem som rykket inn, befridde dem og trakk seg ut. De vet også hvem som mistenkeliggjorde dem etterpå.

Og de ser at regjeringen legger ned forsvaret i nord. Kapasiteter flyttes sørover. Heimevernet reduseres kraftig og deler av det legges ned. Er det rart man lurer på hvordan Finnmark skal forsvares i en krigssituasjon? Er det Finnmarks 300 elgjaktlag som skal ta støyten i tilfelle invasjon?

Uansett hvor avgjørelsene tas: Finnmark har noe unikt. De har et vennskapelig forhold til naboen, basert på gjensidig respekt. Det snakkes og samarbeides på tvers av grensen. Det jobbes for å holde på det gode forholdet. Barentssekretariatet i Kirkenes gjør en fremragende innsats.

Mens Russlands forhold til vesten for øvrig forverres, tviholder man her oppe, på begge sider av grensen, på vennskapet. Tiden som allierte under krigen holdes i live, ikke minst i skåltalene i Murmansk. Jeg har selv holdt en. Dette har en verdi.

Denne verdien kan gå tapt dersom fylkessentrum, statlige arbeidsplasser og annet av nasjonal karakter flyttes til Tromsø, slik mange nå ivrer for. Man kan ikke annet enn å oppfordre til å løfte blikket. Se hva som er bygget her. Forstå historien og forstå hva et avfolket Øst-Finnmark, uten offentlig nærhet med Russland, vil bety for naboskapet.

Det er fremdeles slik at Russland og Norge aldri har vært i krig med hverandre, men det vil være naivt å tro at en nedbygging av Øst-Finnmark, der makten flyttes til Tromsø, ikke kan få svært negativ innvirkning på den nærheten som finnes her borte.

Dette er noe som også må bringes inn når viktige avgjørelser skal tas. Ribber man Øst-Finnmark for offentlige arbeidsplasser, risikerer man ikke bare avfolkning, men i kjølvannet av det risikerer man også tiår med opparbeidede relasjoner mellom folket i nord. Og det er muligens noe nasjonen Norge ikke bør gjøre slik situasjonen er i dag.

Det velinformerte nettstedet Barents Observer omtalte nylig en rapport fra det russiske militæret der faren for en militær konflikt med NATO på Svalbard omtales. Det er viktigere enn noen gang med aktivitet i Øst-Finnmark. Her har vi åpne kanaler mot øst som holdes ved like på daglig basis. Nedbygging av dette vil være helt hodeløst.

Forholdet til naboen er et spørsmål om nasjonens sikkerhet. Det er for viktig til at det kan overlates til smålig, politisk dragkamp i andedammen.